Luthers syn på helvede – av pastor Erling Utnem

Av pastor Erling Utnem.
Fast Grunn nr. 5, 1953 (s. 325 – 337).

En leser ikke lenge i Luthers skrifter før en blir grepet av det veldige alvor som bryter fram i hans forkynnelse og teologi. Hele hans trossyn er båret oppe av en lidenskapelig kamp for å få visshet om å ha en nådig Gud. Denne visshet fant han bare i evangeliet om Kristus den korsfestede. Bak Luthers fanatiske kamp for evangeliets sannhet står fortapelsens forferdelige alvor. Troen på Kristus var et så livsviktig anliggende for ham, fordi han, som vel ingen teolog før ham, hadde erfart at utenfor Kristus står synderen under Guds vrede og fortapelse. Luther drev sjelesorgteologi ansikt til ansikt ikke bare med fortapelsens mulighet, men dens aktuelle realitet.

Strengt og ubøyelig gjennomfører Luther i sin teologi tanken om Guds dobbelte åpenbaringsforhold til verden som vredens og nådens Gud. Utenfor Kristus og hans velgjerninger er Gud vredens Gud, Deus absconditus (den skjulte Gud), den Gud som ikke frelser, men bare fordømmer. Men i Kristus og hans verk er Gud nådens Gud, Deus revelatus (den åpenbarede Gud), som frelser og forlater. Den som ikke tror på Ham, han er fortapt, Guds vrede blir over ham, han kan ikke rømme fra Guds vrede. – Tror du på Ham, fortjener du ikke vrede, men er i nåden», (W. A. 47, 207).

Til denne dualitet (dobbelthet) i gudsforholdet svarer Luthers syn på forholdet mellom lov og evangelium. «Loven og løftet skal med hensyn til sin virkning skilles himmelvidt fra hverandre», (W. A. 40 I, 490). «Loven er således et lys som lyser og åpenbarer, ikke Guds nåde, ikke rettferdighet og liv, men Guds vrede, synden, døden, at vi er fordømte innfor Gud, ja, helvedet», (W.A. 40 I, 485-86 til Gal. 3,19).

Det som straks slår en når en konfronteres med Luthers syn på helvedet, er at det er så helt igjennom teocentrisk bestemt, Det vil si: det er hans gudsbilde, hans syn for Guds majestetiske hellighet og Skriftens utfordrende og anstøtelige vitnesbyrd om Guds vrede, som bestemmer hele forståelsen av helvedeslæren. Helvedet er i Luthers teologi dypest sett ett med Guds vrede. Det er uttrykk for en domstilstand under Guds personlige vredesnærvær.

Helvedet er for Luther paradoksalt sagt en side ved Guds rike, en del av hans kongevelde, hvor alle hans fiender er lagt til skammel for hans føtter. Helvedet er ikke et Satans rike og helvedes-straffene ikke demonisk tortur og fysisk pine, som i samtidens populære oppfatning. Helvedet er i egentlig mening Guds. Satan er overhodet «den førstefødte av helvedes barn» (vredens barn) , i ifølge Luther, og helvedes ild er først og fremst beredt ham og hans engler. (sml. Mt. 25,41; Åp. 20, 10).

Luther forkaster derfor hensynsløst slike tanker som er kommet fram i den aktuelle debatt, at helvedet skal bli en tilstand der Satan og de onde mennesker ska1 overgis til fritt å utfolde sin ondskap og vilje til synd. Helvedet blir således noe vi lager oss selv, og som Gud ikke har noe med. Denne rasjonaliserende tolkning av helvedes-tanken betyr en alvorlig fornektelse av vesentlige sider ved det bibelske budskap, og treffer helt på siden av det vesentlige i den lutherske skriftforståelse.

Helvedet betyr tvertimot for Luther (som for Skriften) en tilstand hvori Gud arresterer og anholder syndere i sin vrede. Han viser sin allmakt på dem og nekter dem lenger å leve ut sitt gudsfiendskap og opprør mot hans vilje. Helvedet er derfor et «fengsel» (Mt. 5, 25), en tilstand hvori man er lagt «til skammel for hans føtter», (1. Kor. 15, 25), er «bundet på hender og føtter», (Mt. 22, 13) og nødes til å anerkjenne hans herrevelde (Filp. 2,10-11). Helvedet og dommedag hører sammen. Helvedet er overhodet «en evig dommedag» ifølge Luther. «For dommedag vil ikke bare vare et øyeblikk, men vare evig og aldri opphøre», (W. A. 5, 590).

Derved blir frykten og redselen for helvedet rettet mot Gud selv, slik Skriften også lærer det. (Sml. Luk. 12,4-5; Jes. 8,13). Ikke noen straff i og for seg utgjør helvedes redsel, men selve motsetningsforholdet til Gud. Helvedesangsten er bestemt av det forferdelige at en har vakt og forvoldt Guds personlige vrede.

Luther fryktet for å stå ansikt til ansikt med lovens Gud, som fordømmer og tilregnet synd. Der hvor Guds vredesåsyn lyser mot syndere, der er helvede. I tiden lyser det mot dem middelbart, ved lovens forbannelse. I evigheten lyser det umiddelbart.

Luther fryktet «Guds blotte majestet» (majestas Dei nuda W. A. 1,115). Når Gud ikke møter syndere som Deus velatus (den ikledde Gud, kledd i Kristi velgjerninger og kjød), men som Deus nudus (slik han er i sin blotte majestet og hellighet), da må syndere med angst og gru erfare hans nærvær. Da blir hans herlighet (doksa) erfart som «en brennende sol», som «fortærende ild». Vreden er på en måte «vrangsiden» av Guds herlighet. Ilden og pinen er noe som Guds eget vesen forvolder når det møter synden, alt som står hans vesens hellighet imot.

Luthers bøker vrimler av utsagn om at han vet hva Skriften mener når den sier at Gud er «en fortærende ild». (Hebr. 12,29). Helvedes ild er for Luther bare et annet uttrykk for Guds vrede. «Ildovnen er antent av den blotte, utålelige Guds åsyn». (W. A. 5, 590; I, 556). Helvedet er lidelse «i Guds åsyns nærvær» (a praesentia vultus Dei). (Fiek. 52, 7) .

Et nøkkelord i Skriften til forståelse av Luthers helvedestanke er Salme 21,10: «Du skal gjøre dem til en ildovn når du viser ditt åsyn; Herren skal oppsluke dem i sin vrede, og ild skal fortære dem». – Luther hevder – sikkert med rette – at Jesu tale om «ildovnen» og «helvedes ild» er hentet fra det  gamle testamente, og henviser blant annet til dette sted og til Jes. 66,15-16 og 24. I kommentaren til Salme 21,10 heter det bl. a. «Denne ovn og ild er selve straffen i harme og tukten i vrede som trenger og tvinger de skyldige samvittigheter i en uovervinnelig og uunngåelig angst ved synet av Guds åsyn alene og den guddommelige dom». (W. A. 5, 217).

Luthers helvedestanke et således strengt personlig-religiøst forstått. Det dreier seg ikke om utvortes pinsler, men om samvittighetskvaler som Gud forårsaker bare «ved sitt blotte åsyn». «Den fornemste og utåleligste straff vil Gud utøve bare ved sitt blotte åsyn, det er ved åpenbaringen av sin vrede». (W. A. 5, 590).

Hele denne forståelse av helvede er bestemt av Luthers anfektelses-erfaringer. Lidelsen i helvedet er overhodet av samme art og vesen som den en synder erfarer i tiden når anfektelsen bryter på, det vil si når «lovens forbannelse treffer samvittigheten». – Luther har forstått å gjøre klart at vreden mot de fordømte etter sitt innhold er lik den som Guds utvalgte erfarer i dommen gjennom Guds hellighet» (E. Hirsch. «Luthers Gottesanschauung», s. 22).

Vi må derfor nærmere stanse ved hovedtrekkene i Luthers anfektelses-teologi for å belyse hans helvedestanke.

Erfaringen av helvedes realitet står i Luthers’ teologi blant begynnelses-grunnene i den sanne gudserkjennelse. All sann gudserkjennelse tar, ifølge Luther, til med en «helvedeserfaring». – «Når Gud vil føre oss til himmelen, fører Han oss først i helvedet».

Anfektelsen (som utgjør en integrerende del av hans teologi) er uttrykk for den erfaring syndere gjør når «loven treffer samvittigheten». Da skjer en «berøring fra himmelen». (W. A. 5, 217). Da åpner noe av helvedesdybdene i vårt liv seg.

Ethvert menneske bærer bevisst eller ubevisst i seg en hemmelig angst. I vårt frafall fra Gud bærer vi selve «helvedet» med oss i vår onde samvittighet. Men samvittighetsfunksjonen er sløv og relativ, da vår naturlige erkjennelse av loven er «formørket». Derfor kan den ikke lenger for alvor avsløre Guds vrede før vi blir gjenstand for «en åndelig lovåpenbaring». Da gjør Ånden det under at loven går over fra å være en upersonlig, nøytral norm til å bli levende uttrykk for Guds personlige vilje. – Da møter vi Guds tiltale i loven. Den kommer som et ord fra Guds egen munn. Da smaker vi «Iovens forbannelse», og «loven virker vrede». (Gal 3,18; Rom. 4,15). «Samvittigheten blir åpnet» og blir til «et blødende sår» som ingen formår å lege. De samvittighetssmerter (terrores conscientiae) som man da lider, er «det rette helvede». Anfektelsen et en helvedes-berøring. Den er en foregrepet (antecipert) dommedagserfaring. «Når samvittigheten blir straffet og overvunnet føler den straks intet annet enn at den er stilt overfor den evige fordømmelse». (W. A. 5, 203).

Luthers domsbevissthet ved den åndelige lovåpenbaring har overhodet eskatologisk struktur. Selve den ytterste dommedag blir nærværende. Man står overhodet innfor «det siste» når man står «coram Deo» (innfor Gud). I anfektelsen bryter altså «den ytterste vrede», «den kommende vrede» på. «I vreden er død og helvede, den treffer og straffer samvittigheten med helvedet. Å synke i fortapelsen er å synke i Guds vrede, den er djevelens og de fordømtes rette helvede’». (W. A. 5, 209).

Luther kan ofte tale hånlig om de katolske teologers diskusjon om skjærsilden som noe vesentlig forskjellig fra pinen i helvedet, og lærte at skjærsilden (om man ville tale om den) var uttrykk for helvedesangsten slik man glimtvis og relativt erfarer den allerede her i tiden. Samvittigheten kjenner, ifølge Luther, bare alternativet: vrede – nåde, helvede – himmel. Noe tredje finnes ikke. (W.A. 26, 508; 44, 468).

Luther er videre lite interessert i helvedes topografi. Thomas a Aquino og hans elever får strides om hvor vidt helvedet er «et sted under jorden» (W.A. 1, 555), – «for enhver har sitt helvede med seg hvor han er, så lenge han føler de siste dødens og Guds vredes kvaler», (W.A. 19, 225; sml. 31, I, 281).

Luther polemiserer mot sin samtids grove utmalinger av helvedeslidelsene slik de er kommet til uttrykk i middelalderens kunst. De vitner om «buktjenernes falske forkynnelse». De er uvitende om anfektelsen og den ild Guds lov skaper i samvittigheten. (W.A. 19, 225). Helvedet vil, i følge Luther, bli langt forferdeligere enn noen av disse har forestilt seg. Den katolske kirke er overhodet «ukyndig» i Skriftens tale om helvedet, fordi den er «uten sann erfaring om Guds vrede».

Man misforstår Luther fullstendig om man tolker hans gjenoppdagelse av evangeliet om Guds nåde i Kristus som en overvinnelse av underkristelige tanker om Guds vrede og domsvilje. Luther roser seg hele sitt liv av å ha talt og skrevet om Guds vrede langt alvorligere enn den katolske kirkes teologer. Ja, hele denne kirkeavdelings villfarelser føres stadig både hos Luther og i bekjennelsesskriftene (Apologien f. eks.) tilbake på det forhold at den ikke alvorlig nok har erfart tyngden av Guds vrede og lovens forbannelse. Dommen hadde aldri fått akutt helvedes-karakter, derfor ble heller ikke frelsesspørsmålet akutt. All frelsesvisshet ble forkastet fordi fortapelsen bare var en fremtidig mulighet, aldri aktuell realitet. Den lutherske kirkes kamp for frelsesvisshet i tiden har sin grunn i det eskatologiske særpreg ved dens syn på dommen.

Læren om at «Gud er en «fortærende ild» er, i følge Luther, «den hårdeste lære i Guds ord». (W.A. 28,262). All naturlig teologi som ikke har smakt anfektelsen under Guds vrede, er dømt til å kalle denne lære «en ren og skjær fabel og forakte og spotte når de støter på denne lære». (W.A. 28, 258).

Overfor denne lære skilles korsets og herlighetens teologi (theologia crucis og theologia gloriae), sier Luther. Det naturlige menneske kjenner ikke sin synd og heller ikke Guds vrede, men «lever i en forferdelig sikkerhet (securitas)». Det tenker ut fra den grunnfalske innbilning at «Gud og vår natur er 5 gode venner med hverandre». Man kjenner bare en falsk kjærlighetens Gud. Man opererer med en enlinjet, monistisk gudstanke, hvor hele Skriftens alvorlige tale om Guds vrede druknes i en falsk tale om Guds kjærlighet. Derved skaper man seg en «avgud» og forblir i den tro «at Gud har det aller største velbehag i en» (W.A. 4, 213; sml. 18, 782). Gud tenkes som den som garanterer vårt liv, som bare er til for å frelse. Guds nåde er noe selvfølgelig. Dette er «selvherlighetens teologi».

I «korsets teologi» vet man derimot at Gud og vår natur står i det forferdeligste motsetningsforhold til hverandre. En theologia crucis lærer at de syndere som ser Gud, må dø. Å dø betyr i Luthers teologi å lukkes ute fra livs- og nådessamfunnet med Gud og hjemfalle til Guds vrede eller helvede. Å dø er å ha samfunn med Gud i atskillelsens element. «Skriften bruker død, vrede og helvede om hverandre,» sier Luther.

Vil man komme til troen, gjelder det fremfor alt «å døde – – knurringen mot Guds vrede og dom». (W.A. 40, I, 367). Kampen mot vreden og helvedestanken er for Luther vantroens egentlige kamp. Det et kampen mot å måtte ruste ned for Gud, å gå fortapt på Gud. Naturlig religion kjemper en kamp på liv og død for troen på identiteten mellom Gud og oss. Den vil bli frelst uten å måtte miste sitt liv. Den vil spørre etter Gud uten risiko. Korsets teologi har sitt fundament i den sannhet at all frelse har døden som mellombestemmelse. Frelse i kristelig mening er derfor i egentlig mening «liv av døde», oppstandelse av en vredesbegravelse, Dåpen vitnet for Luther enestående klart om dette.

Korsets teologi kan bare den lære som har stått innfor vredens Gud og lært å rope: «Ve meg, jeg er fortapt!» (Jes. 6). Og Guds vredesdom i loven er for Luther ikke «spillfekteri» eller en «vredeslek”. Guds vrede i loven er ikke en faktor i Guds nådespedagogikk. Gud tar ikke på en «vredesmaske» for å skremme synderen inn i nåden. Lovens straffeembete er ennå ikke nåde. Slik Gud taler i loven, slik er han også stemt mot oss. Anfektelsen er et virkelig angrep av vredens Gud. (W.A. 24, 577). Intet i dommens kategori viser ut over denne til noe annet. Gud vil virkelig synderens død i sin vrede.

Hele Luthers trossyn er holdt oppe av en grenseløs alvorlig visshet om at Gud vil noe annet med syndere i sin vrede enn i sin nåde. Her er en motsetning som mellom himmel og helvede. Oppløser man denne spenning, lammer man hele det lutherske trossyn. For troen er en levende bevegelse, en flukt fra vredens og lovens Gud til nådens og evangeliets. Den frelser fra domstol til nådestol, fra helvede til himmel, idet den omfatter Kristus. Kristus er overhodet «den som frelser fra vrden». (Rom. 5, 9; 1. Tess. 1, 10; 5, 9). Nettopp evangeliets «Köste», (omkostninger) vitnet for Luther like til himmelen om vredens realitet og farIighet! – Evangeliet alene gir «asylum» (tilflukt) mot vreden fordi det er bærer av budskapet om Kristi stedfortredende vredesdød.

Det er bare dette alternativ: enten å bli likedannet med Kristus i hans helvedes-lidelser i dette liv eller i evigheten. «Liksom Kristus ble martret i våre synder, må også vi etter ham bli martret i vår samvittighet». (W. A. 2, 138).

Om Gud i sin frie, utvelgende nåde vil skape troen på ham som frelser fra vreden, så frelses vi fra den evige vredesanfektelse og finner trøst mot alle timelige anfektelser. «Kistus oppsluker helvedet».

Kristi død er en død i en virkelig helvedesanfektelse. Det som foregår på Golgata, foregriper det som skjer på dommedag. Kristus blir tilregnet all verdens synd og erfarer Guds vredesanklager i sin samvittighets innerste. Han ble til en ildovn i sin gudsforlatthet. Nådens Fader forlater ham, og vredens og dommens Gud lar sitt vredesåsyn lyse mot ham. Han blir gjort til selve inkarnasjonen av synden. Han blir «stilt foran den evige Guds vredesdomstol» og smaker og lider «det som er det forferdeligste: Han bar Guds vrede». (W. A. 5, 203; sml. 40. III, 716).

Når Kristus ikke forble under vreden, var det fordi han led vredens straff på en slik måte at han utsonet den. Botferdig tok han den helt og fullt inn over seg. Han gjorde grenseløs bot under Guds dom. Han vant Guds hjerte. Derfor tok Gud ham til slutt ut av dommen.

Bare i troen og dåpen til Kristi stedfortredende vredesdød er det veg ut av Guds vrede for syndere, i følge Luther. Å døpes i tro til Kristi død (Rom 6, 2 ff), betyr at en foregriper å bli druknet i Guds vredesstrømmer på dommedag. I dåpen druknes vi i Guds vrede på en slik måte at vi med Kristus reises ut av den. Bare når vi farer i helvedet sammen med Kristus, kan vi ha håp om å sprenge oss ut av det igjen. Utenfor Kristus er det ingen utgang av helvedet eller vreden, men alt ender i en evig begravelse.

Når det gjelder fortapelsens evighetskarakter, begrunner Luther denne egentlig strengt ut fra Gud selv. Det er ikke metafysiske spekulasjoner over sjelens udødelighet som danner grunnlaget for troen på den evige fortapelse, men den gudserkjennelse som selve domsopplevelsen gir. Dommen blir bærer av alle de egenskaper som dommeren har. Dommen blir evig, umålelig, uendelig osv. fordi Gud, dommeren, er evig, umålelig osv. I møte med hans persons verdighet, hans ords tyngde, hans vredes storhet, ropes synderen inn i «det siste», i en doms-bevissthet som gir en intuitiv erkjennelse av at dommen aldri kan opphøre. Den kan ikke opphøre fordi alle fluktmuligheter lukkes ute. «Din høyre hånd holder meg fast». Den som har falt i den levende Guds hender, vet at det ikke siden går an å falle ut av dem. Intet kan frelse fra vreden. Om det var en utslettelse og tilintetgjørelse, ville det for Luther bety frelse fra Guds dom. Derved ville det farlige og absolutte ved dommen være borte.

I sin utlegning av Salme 139 og 90 gir Luther en enestående klar innføring i dommens uendelighetskarakter. Den er bestemt av det håpløse i spørsmålet: Hvor skal jeg fly fra ditt åsyn?» — «Ildovnen vil vare evig (in aeternum perseverans). For dommedag vil ikke bare vare et øyeblikk (ad momentum), men vare evig og aldri opphøre, uavlatelig (perpetua) vil man martres og pines.» (W. A. 5, 590) .

Som møtet med den evige Guds nådesord gir umiddelbar visshet om evig frelse, slik gir møtet med den evige Guds vredesord umiddelbar visshet om evig fortapelse.

Når det gjelder Skriftens og Luthers skildring av fortapelsen som en tilstand «borte fra Gud», i den absolutte gudsforlatthet, da betyr ikke dette en motsigelse i forhold til tanken om at helvede er et helvede nettopp i kraft av Guds vredesnærvær. Når Luther kan beskrive gudsforlattheten som «den høyeste lidelse (summa passio)» (W. A. 31, I, 354), så må man bare huske på at alle hans trosutsagn er dialektiske. Å være borte fra Gud betyr at man er borte fra hans nåde og frelse, men ikke borte fra Gud i absolutt mening. Fortapelsen er ikke for Luther et tomrom hvor Gud ikke er. Luther vet at Skriften aldri kan tenke ateistiske tanker, men at det er sant både i tiden og i evigheten at «i ham er det vi alle lever, rører oss og er til». (Ap.gj. 17, 28). Man er kastet ut av Guds nådes hånd og over i hans vredes hånd. Gud fyller alt med sitt nærvær og sin herlighet. Luther kan derfor si at «helvedet blir ikke mindre fylt av Guds herlighet enn himmelen.»

Den bibelske lære om fortapelsens alvor er en fundamental sannhet i Luthers teologi. Hvor forståelsen for helvedet som fortapthet på Guds vredesdom blir anfektet, må det i følge Luther skje en graverende omtolkning av hele det bibelske gudsbilde, forsonings- og frelsessyn, rettferdiggjørelsestro og synet på eskatologien overhodet. Alt ender i en teologi som fornekter en sann korsets teologi.