Preken over Matteus 4,1-11 v/Ragnar Andersen

Matt. 4,1-11 Seier over djevelen

Da ble Jesus av Ånden ført ut i ørkenen for å bli fristet av djevelen. Og da han hadde fastet i førti dager og førti netter, ble han til sist hungrig. Og fristeren kom til ham og sa: Er du Guds Sønn, da si at disse steiner skal bli til brød! Men han svarte og sa: Det er skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.

Da tok djevelen ham med seg til den hellige stad og stilte ham på templets øverste hjørne, og sa til ham: Er du Guds Sønn, så kast deg ned! For det er skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg, og de skal bære deg på hendene, for at du ikke skal støte din fot mot noen stein. Jesus sa til ham: Det er atter skrevet: Du skal ikke friste Herren din Gud.

Igjen tok djevelen ham med seg opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa til ham: Alt dette vil jeg gi deg hvis du vil falle ned og tilbe meg. Da sa Jesus til ham: Bort fra meg, Satan! For det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene. Da forlot djevelen ham, og se, engler kom til ham og tjente ham.

Jesus seiret

Jesus var blitt døpt av Johannes i elva Jordan. Jesu dåp var en enestående dåp. Jesus er den eneste som er blitt døpt uten å ha noen skyld som skulle vaskes bort. Men han ble innviet til å være vår stedfortreder, til å gå vegen til korsdøden i vårt sted. Det skyldfrie offerlam.

Ved inngangen til sitt offentlige virke måtte Jesus møte djevelen i nærkamp. Straks etter dåpen måtte han ut i ødemarka, slik israelittene måtte da de var blitt døpt til Moses i skyen og i havet og hadde gått gjennom havet på tørr grunn, førti år før folket gikk gjennom Jordans elveleie. Etter førti dagers faste møtte Jesus djevelen i nærkamp. Det var Guds vilje. Derfor står det at Jesus av Ånden ble ført ut i ørkenen for å bli fristet av djevelen. Jesus skulle møte Guds og menneskers motstander i åpen kamp. Han som er både Gud og menneske, skulle her møte en fiende som satte alt inn på å hindre forsoningsverket.

Djevelen hadde vært i virksomhet ned gjennom tidene fra Adams og Evas dager. Det var ikke ett menneske som hadde klart å leve livet uten å la seg lokke av han. Ja, han hadde angrepet slekten slik at menneskenaturen vår ble fordervet. Vi er syndige fra mors liv av. På en måte kan vi si at da djevelen møtte Jesus, hadde han en ubrutt seiersrekke bak seg. Men Jesus var uten synd, slik Adam og Eva var før syndefallet. Djevelen kunne ikke være sikker på seier denne gangen. Men han visste at han hadde klart å lokke Adam og Eva. Djevelen må ha hatt et håp om også å få Jesus til å falle. Alt stod på spill. For hvis han klarte å få han til å synde, kunne ikke Jesus være vår frelser. Derfor var det om å gjøre for djevelen å få lokket Jesus til fall. Han visste hvem han hadde å gjøre med. Derfor satte han alt inn i et tredobbelt angrep på Jesus, som nå hadde en særdeles streng faste bak seg.

Vanligvis fastet en bare om dagen, slik de som kaller seg muslimer, gjør i sin fastemåned, som de kaller ramadan. Men Jesus fastet også om natta. Og det i 40 døgn! Om Moses står det at han var hos Herren på Sinai-fjellet i 40 dager og 40 netter uten å ete brød og uten å drikke vann (2Mos. 34,28). Ja, det skjedde to ganger (5Mos. 9,9,18). At Moses overlevde slik faste, oppfatter jeg som et under som bare kan forklares med at han var hos Herren. Jeg leser i leksikon: «Ved total faste vil døden kunne inntreffe etter seks til åtte uker. Om også vanntilførselen begrenses, vil døden inntreffe mye raskere.»[1] Det står ikke at Jesus avsto fra å drikke. Men vi skjønner at etter 40 døgn, som er nærmere seks uker, begynner det å virkelig å røyne på. Tenk deg at du ikke hadde ett siden midten av januar. Når det så står at Jesus til sist ble hungrig, skjønner vi at djevelen akkurat da prøver seg: Tal bare et ord! Si at disse steinene skal bli til brød! For nå trenger du noe å spise. Her finnes ikke brød, men er ikke du Guds Sønn? Så hvorfor ikke forvandle steiner til brød? – Ja, som sann Gud har Jesus virkelig all makt, men som vår frelser måtte og ville han fullføre det han var kommet til verden for å gjøre. Det var ikke aktuelt å gjøre steiner til brød på djevelens anvisning. Jesus lot seg ikke friste. Når brukte han noengang sin guddomsmakt til fordel bare for seg selv og ikke for andre? Aldri. Han som av seg selv gav avkall på å være i Guds skikkelse, tok en tjeners skikkelse på seg og fornedret seg selv så han ble lydig til døden, ja døden på korset (sml. Fil. 2,6ff). Jesus måtte og ville være lydig mot Faderens veg og vilje. Han måtte og ville gå gjennom fornedrelse til herlighet. Han som i Getsemane kunne be om mer enn 12 legioner engler, han gjorde ikke det. Han lot seg ta til fange. Han som er ett med Gud, han lot seg korsfeste og gikk i døden. Jesus er sulten, ja, han er vel helt utsultet etter den strenge fasten. Men han setter sin lit til at Gud holder han opp  og nekter å gjøre steiner til brød.

Hvordan møtte Jesus djevelens angrep? Han møtte det med henvisning til Bibelen. Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. Dette ordet finner vi i 5Mos. 8. Vi leser v. 1-3:

Alle de bud jeg gir deg i dag, skal dere holde så dere gjør etter dem, for at dere må leve og bli mange og komme inn i og ta i eie det landet som Herren med ed har lovt deres fedre. Og du skal komme i hu hele den vei Herren din Gud har ført deg på i disse førti år i ørkenen for å ydmyke deg og prøve deg og for å kjenne hva som var i ditt hjerte, om du ville holde hans bud eller ikke. Og han ydmyket deg og lot deg hungre, og han gav deg manna å ete, en mat som verken du eller dine fedre kjente, fordi han ville la deg vite at mennesket ikke lever av brød alene, men at mennesket lever av hvert ord som går ut av Herrens munn.

Gud holder mennesker i live ved sitt skaperord. Når vi synger «I Jesu navn går vi til bords å spise, drikke på ditt ord», så synger vi vel egentlig om dette. Ved sitt skapende ord lar Gud kornet spire og vokse så vi kan lage brød, og ved sitt skapende ord frambragte Gud manna i ørkenen og viste seg som en Gud som kan bevare sine. Men det spørs om ikke Jesu svar har betydning på mer enn ett plan. Ved Guds ord lever mennesket. Det gjelder både det fysiske og det åndelige livet.

Israel på Moses’ tid, som var på vandring i ørkenen, lot seg friste. Folket knurret og så tilbake til kjøttgrytene og brødet i Egypt. Første gang Moses var 40 døgn på fjellet, falt de i stor synd med gullkalven. Og folket ble lei av mannaen og snakket om fisken og gresskarene og melonene og purren og rødløken og hvitløken i Egypt (4Mos. 11,5). Og da de tolv speiderne kom tilbake fra det lovede landet, spredte en gjennomgripende motløshet seg i folket.

Men Jesus lot seg ikke friste. Hans rolige holdning står i motsetning til Israels knurr, og han illustrerer den bekymringsfriheten som han formaner oss til i bergprekenen (sml. Matt. 6,25ff). Vær ikke bekymret for deres liv, —

En kristen, og især en forkynner, må kunne tåle fattigdom og tap av eiendom, sier Luther. Setter vi vår lit til at Herren vil sørge for oss?

Jesus stod der israelittene i ørkenen hadde falt for fristelse.

Så er det den andre fristelsen, den i Jerusalem på templets øverste hjørne, antakelig det sørøstre hjørnet av tempelanlegget, høyt hevet over Kedrondalen. Hadde Jesus kastet seg utfor, kan vi jo tenke oss at det hadde vakt stor oppmerksomhet og var blitt feiret om han hadde overlevd. Legg merke til at djevelen nå har skiftet taktikk. Han bruker Bibelen. Jesus avviste den første fristelsen med å vise til Skriften, til Det gamle testamentet. Nå bruker djevelen også et skriftsted, nemlig ordet i Salme 91,11f: For han skal gi sine engler befaling om deg at de skal bevare deg på alle dine veger. De skal bære deg på hendene, forat du ikke skal støte din fot på noen stein.

Jesus satte sin lit til Gud. Nå prøver djevelen å utfordre han til å bevise sin tillit til Gud ved å kaste seg ut. Djevelen trekker et løfte i Salme 91 ut av sin sammenheng.  Jesus avviser fristelsen med et annet skriftord (sml. 5Mos. 6,16). Det står også skrevet: Du skal ikke friste Herren din Gud.

Skulle Jesus kaste seg ut fra templets øverste hjørne, ville han sette livet i unødig fare, det var å sette Gud på prøve på en egenmektig måte, og det er forbudt gjennom dette bibelordet.

Å friste Herren er å sette han på prøve uten at han har innbudt til det. Vi skal ikke utsette oss for fare i utrengsmål. En troende må ikke tenke at det er en egen verdensorden for kristne.

Men det kan også være situasjoner i vårt liv da vi nettopp må prøve Gud, prøve hans løfter og tilbud om hjelp. Det kan være situasjoner da vi må kaste oss ut på 70 000 favner billedlig talt. Da kan en ikke snakke om å friste Gud, det ville være hykleri. Det kan være at vi virkelig må våge både liv og annet for Gud.

Å friste Herren kan være å komme med utålmodige krav i vantro. Israelittene syndet i ødemarken ved sin vantro og sitt knurr. Troens holdning er tillit til Guds løfter. En troende skal få legge sin sak tillitsfullt i Guds hender.

Jesus stod atter der Israel falt.

Igjen tok djevelen ham med opp på et meget høyt fjell, og viste ham alle verdens riker og deres herlighet, står det. Det finnes ikke noe fjell i verden der du på naturlig måte kan se alle verdens riker og deres herlighet. Lukas skriver at Jesus fikk se alle verdens riker i et øyeblikk. Her må det være tale om en visjon. Og noen mener at hele oppstigningen på fjellet må være en visjon framkalt av djevelen. Men jeg tror teksten leder oss til å tenke på et virkelig fjell, like virkelig som templets øverste hjørne. Hvilket fjell er det? Teksten sier at det var svært høgt. Ifølge tradisjonen er det et fjell vest for Jeriko. Det kan kanskje tenkes, ettersom det rager omkring 400 m over det lavtliggende Jeriko, selv om høyden over havet ikke er mer enn ca. 140 m. Men vi vet i virkeligheten ikke hvilket fjell det var.

I den tredje fristelsen viser djevelen fram alle verdens riker og deres herlighet. Nå frister djevelen Jesus åpent, frister han til å bøye seg for han selv for å få verdensherredømmme. Det er den fristelsen som fører Antikrist til makten i den siste tid. Djevelen opptrer som denne verdens fyrste, som Jesus kalte han seinere, og som denne verdens gud, som Paulus skriver.

Men Jesus vil ikke ha noe herredømme av okkupanten. Han avviste djevelens utildekkede fristelse med det myndige: Bort fra meg, Satan! – Og han føyer til: For det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene. – Så måtte djevelen gi seg. Han vek fra Jesus. Jesus hadde seiret!

Jesus er kommet for å seire over djevelen og ta fra djevelen hans bytte. Antikrist vil nettopp falle for fristelsen til å bøye seg for djevelen og få verdensherredømme av han. Men har ikke også enhver som vinner makt ved å trampe på sannhet og rett, i grunnen falt for den samme fristelsen? Ja, ikke bare politiske makthavere, men også andre. En fortolker sier om den tredje fristelsen: “Mange som påstår at de følger Kristus, har kjøpt deres egne “imperier” med aksept av det onde som pris.”[2]

Kongenes konge stod der så mange maktlystne politikere falt. Han har gitt sitt liv for å vinne seg sitt folk, for å kunne regjere som frelsens konge i det rike som skal bli stående når alle andre riker går under. Han er den konge som i sannhet har gitt alt for Norge og for alle andre nasjoner.

Så er dagens tekst en tekst om hans seier. Han stod der vi falt! Han møtte djevelen i åpen kamp og seiret. Aldri før hadde noe menneske seiret slik som Jesus gjorde. I hans liv var det ikke noe å sette fingeren på, ikke i tanker, ikke i ord, ikke i gjerninger. I hans liv var det ingen forsømmelser. Han stod der vi falt! Altså kunne han være det skyldfrie offerlammet, sonofferet for våre synder.

 

Hva gjør så djevelen?

Nå ble det om å gjøre for djevelen å få Jesus fra å gå lidelsens og dødens veg. Han allierte seg med Peter, lederen for disippelflokken, slik han engang hadde alliert seg med Eva for å få også Adam til å falle. Da Jesus begynte å gi til kjenne overfor disiplene at han skulle gå til Jerusalem og lide og dø, sa Peter: Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje deg! – Herlighetsteologen Peter. Han hadde ikke sans for korsvegen. Men Jesus avslørte sin og vår motstander og satte Peter på plass på en klar måte: Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg; for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til. (Matt. 16,23)

Så gikk Jesus gjennom angsten i Getsemane, gjennom plage og død. Og djevelen led det avgjørende nederlaget da det så ut som om han hadde seiret som mest.

Nå har da djevelen bare én plan igjen. Det er å hindre flest mulig mennesker i å ta imot Jesus som sin frelser og å få flest mulig kristne til å gi opp troens veg. Djevelen unner oss ikke noe godt. Han prøver å innbille oss at livet uten Jesus er så bra. Han prøver å male himmelvegen mørk og det verdslige livet lyst. Vi vet det nok. Men det djevelen vil, er å ha flest mulig med seg i fortapelsen som han går mot.

 

Hva gjør vi?

Dagens tekst sier oss at Jesus er seierherre. Men den har også noe å si oss om vår kamp. Kristenlivet vil måtte være en kamp. Og kamp er livstegn. Djevelen har dessverre en forbundsfelle i vår egen natur, her er en ondskapens allianse mellom djevelen, verden og mitt eget kjød. Og for en kristen må det bli en kamp mellom den syndige natur og det nye livet som en har fått.

Men vi skal ikke kjempe ensomme. Vi skal få kjempe i Jesu navn og med kraft fra den treenige Gud.

Det gjelder å holde fast ved Jesus og holde ut i kampen mot synden.

Da går det an å seire. Dere har ikke møtt noen fristelse som mennesker ikke kan tåle, skriver Paulus (1Kor. 10,13). Han minner oss om at Gud er trofast, og han skal ikke la oss bli prøvet eller fristet over evne, men gjøre en utveg for oss. I den andre leseteksten i dag (Jak. 1,12-16) priser Jakob den salig som holder ut i fristelse.

Jesus fastet. Han holdt til blant de ville dyr, sier Markus. Han oppsøkte altså ensomheten. Faste kan være et middel til konsentrasjon. Hvis Jesus trengte å konsentrere seg i bønn, hvor mye mer trenger ikke vi det om Guds kraft skal kunne strømme gjennom oss. Moses var på fjellet hos Herren. Vi trenger også å være hos Herren.

Jesus lot seg ikke innvikle i noen diskusjon med fristeren, for ikke å snakke om noe kompromiss. Han var urokkelig og viste til Guds ord i Skriften: Det er skrevet – Det er også skrevet – Det er skrevet. Han kjente Skriften og svingte Ordets sverd. Og så måtte Satan gi seg. Et Guds ord kan ham binde, som vi synger.

Kjenner vi Skriften? Bruker jeg og du Skriften?

Jesus spurte: Er det ikke derfor dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft? (Mark. 12,24)

Når Jakob advarer mot å si at Gud frister, advarer han samtidig mot å definere naturlige tilbøyeligheter til synd som gudvillet. Og nettopp det er en nærliggende fare i dag. Det liberale syn ser ikke forskjellen på skapelsen og den skade som er kommet inn i menneskenaturen som følge av syndefallet. Vi kan ikke uten videre avlese skaperviljen av menneskenaturen slik den i alle sine variasjoner er etter fallet. Vi er avhengige av Guds ord.

Djevelen brukte også Bibelen. Men han trakk et løfte ut av sin sammenheng. Jeg tror han er prototype på en liberal teolog. En slik måte å bruke Bibelen på ser ut til å være blitt svært så vanlig i dag. Og fristeren er jo sånn. Får han oss ikke til å tvile på Guds ord, vil han gjerne ha oss til å misbruke det.

Men Jesus sier: Det er også skrevet: Du skal ikke friste Herren din Gud. – Det er også skrevet! Det kan være nødvendig å si både til oss selv og andre når en bruker Bibelen på en ensidig og tendensiøs måte og ser bort fra andre tekster som også hører med til saken, eller som kanskje nettopp handler om saken. Og visst kan vi her peke på andre som vi er dypt uenige med. Men samtidig har vi også så nok med oss selv når vi ser inn i Guds ord, har vi ikke?

Det er også skrevet. Det gjelder å få med seg alt Guds ord og hele Guds råd.

Jesus har også lært oss å be bønnen Led oss ikke inn fristelse. Og det er vel først og fremst slike fristelser som Jesus stod imot, denne bønnen har for øye. Det var fristelser til å forlate korsets veg. Og med bønnens åpne form er vel enhver situasjon med fare for frafall inkludert i det vi ber om ikke å bli ført inn i. Den som ber denne bønnen, må vite at faren for frafall ennå ikke er over. Begynt er ikke endt, som sangeren sier.

Hebreerbrevets forfatter er opptatt av at Jesus selv har gått gjennom fristelser. – ved det at han selv har lidd og er blitt fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet. (Hebr. 2,18) Og: – vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med skrøpelighetene våre, men en som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, men uten synd. La oss derfor komme fram med frimodighet for nådens trone, for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid. (Hebr. 4,15f)

 

Ragnar Andersen

pastor, dr.

 

[1] Lande, Britt; Svihus, Birger: faste i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 27. februar 2023 fra https://sml.snl.no/faste

[2] “Many who profess to follow the Christ have purchased their own “empires” at the cost of the acceptance of evil.” Leon Morris, The Gospel according to Matthew, Grand Rapids, Michigan 1992, 77