Preken over Matteus 26,30-27,50 v/Boe Johannes Hermansen

Matteus 26,30-27,50

Når vi leser og hører Jesu lidelseshistorie, så merker vi oss to tydelige linjer:

Den første handler om menneskers svik og svikt, om uforstand og ondskap. Hele lidelseshistorien, slik vi finner den i alle de fire evangeliene, er en sammenhengende føljetong om menneskenes flukt bort fra sannheten og kjærligheten.

Ikke bare hos mennesker i sin alminnelighet. Men også fra Jesu nærmeste venner, fra hans disipler. Det smerter å lese om avsløringen av mennesker som i den grad sviktet sin Mester.

Nå kan vi selvsagt distansere oss fra det og si: vi ville gjort det annerledes. Vi ville ikke sviktet, ikke sovnet; men støttet Jesus og stått rakrygget. – Jeg tror ikke det! Nei, jeg vet det! Jeg kjenner meg selv og jeg kjenner andres liv. Og Bibelens ord om oss mennesker er ikke til å ta feil av.

Derfor er lidelseshistorien en fortelling ikke bare om disiplenes svik og svikt den gang, men den åpenbarer også hva som bor i oss, vi som lever i dag.

La oss se nærmere på noen enkeltheter fra dagens tekst: Vi starter med Peters ord til Jesus: «Om så alle vender seg bort fra deg, kommer jeg aldri til å gjøre det». Og litt senere: «Om jeg så må dø med deg, vil jeg ikke fornekte deg». Peter var ikke alene med sine sterke og frimodige uttalelser. «Det samme sa også alle de andre disiplene», leser vi.

Vi hørte om den smertefulle fortsettelsen. Først nektet Peter i alles påhør og sa: Jeg skjønner ikke hva du snakker om. Deretter nektet han på ny og sverget: Jeg kjenner ikke den mannen. Og tredje gang, etter at han var røpet av dialekten: Han gav seg til å banne og sverge på at han ikke kjente Jesus. – Hva var Peters store ord egentlig verdt? Ingenting! Det var bare løgn!

Neste eksempel, i Getsemane: Der sovnet disiplene og Jesus måtte kjempe sin bønnekamp alene. «Så klarte dere ikke å våke med meg en eneste time», konstaterte Jesus. Enda en gang sovnet de. Disiplene ble avslørt som egoister, mer opptatt av egen søvn, enn å støtte sin Mester og Herre som kjempet en kamp på liv og død.

Og Judas, en av de 12, som hadde fulgt Jesus til det siste, som gjennom flere år hadde fått se og oppleve Jesu enorme kjærlighet og godhet til alle mennesker. Han sviktet Jesus på det mest alvorlige. Han gjorde alvor av sin tanke om å forråde sin Mester – for 30 sølvpenger, som var minimumspris for en slave. Der Judas kom sammen med en stor flokk fra overprestene og folkets eldste som var væpnet med sverd og stokker, ble Jesus tatt til fange.

Men de andre disiplene, hva gjorde de? «Da forlot alle disiplene ham og flyktet» (26,56), leser vi. De var redde for eget skinn, mer opptatt av eget velvære enn å støtte og hjelpe sin Mester.

Jesus ble så ført til øverstepresten Kaifas, hvor de skriftlærde og de eldste var samlet. Og overprestene og hele Rådet prøvde å skaffe falske vitneutsagn mot Jesus for å kunne dømme ham til døden. «Mange vitnet falskt», leser vi. Og Jesu eget vitnesbyrd ble tatt som spott mot Gud. «De spyttet på ham og slo ham med knyttnevene». «Noen slo ham i ansiktet», leser vi.

Men ondskapen stoppet ikke der! Senere, for landshøvdingen Pilatus, der overtalte overprestene og de eldste folkemengden til å kreve Barabbas frigitt og Jesus drept (27,20). En beryktet fange ønsket de fri, i stedet for den rene og syndfrie Jesus, som aldri hadde gjort et menneske vondt, verken i tanker, ord eller gjerninger. «Alle som en ropte: Han skal korsfestes!»

Og som vi husker: Pilatus vasket sine hender som et tegn på uskyld. «Jeg er uskyldig i denne mannens blod. Dette er deres egen sak.» Men var han uskyldig? Nei, på ingen måte. Det var hans ansvar å avgjøre om Jesus skulle dømmes eller frikjennes. Denne oppgaven kunne han ikke skyve over på andre.

Inne i borgen, hvor hele vaktstyrken var samlet, ble Jesus kledd av, og i stedet hengt på en skarlagenrød soldatkappe. Samtidig ble det flettet en krone av torner og satt på hodet hans, og en stokk ble gitt ham i høyre hånd. De som sto rundt ham falt på kne foran ham, hånte ham, spyttet på ham, tok stokken og slo ham i hodet, leser vi. For en fornedrelse, som Jesus måtte tåle!

Men heller ikke der stoppet ondskapen og volden mot Jesus: Etter at de tok av ham kappen og kledde ham i hans egne klær, førte de ham til Golgata for å korsfeste ham. Til en smertefull og forferdelig død som var forbeholdt de verste forbryterne.

Sammen med ham ble også to røvere korsfestet, en på hver side av Jesu kors. De som gikk forbi ristet på hodet og spottet ham: Du som river ned templet og bygger det opp igjen på tre dager. Hvis du er Guds Sønn, så frels deg selv og stig ned av korset. På samme måte hånte også overprestene ham sammen med de skriftlærde og de eldste. Også røverne som var korsfestet sammen med ham, hånte ham på samme måte, leser vi.

Vi har nå bare sett på noen trekk fra Matteus-evangeliet. Hadde vi lagt lidelseshistorien i alle de fire evangeliene ved siden av hverandre, hadde vi sett enda flere eksempler på hva som bor i oss mennesker og hva som kommer til overflaten i form av hat, ondskap og djevelskap.

Disse to linjene – om menneskets ondskap og Jesus godhet – løper parallelt gjennom lidelseshistorien. Og samtidig knyttes de sammen, i Jesus Kristus. At han var villig til å gå denne veien og ofre sitt liv – det gjorde han ikke for sin egen skyld, men for vår skyld. Han som ikke visste av synd, ble gjort til synd for oss, slik apostelen Paulus skriver.

Jesus gikk veien til korset for å sone for VÅRE lovbrudd, for VÅRE svikt og nederlag, for å forsone OSS med Gud. «Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset.» skriver apostelen i Kol 2,14.

Følgen av skylden vi alle sto i overfor Gud var at vi ville bli stående utenfor en stengt himmeldør i all evighet. Ingen av oss kunne åpne den stengte døren. Det kunne bare Han som var uten synd.

Det var altså bare en mulighet til frelse, at Jesus led og døde stedfortredende og dermed gav det offer som Gud krever for sin rettferdighet skyld.
Ja, først måtte Jesus leve et rent og hellig stedfortredende liv og så i tillegg: ta straffen og dommen for våre synder.

Det er det denne lange fredagen handler om. Ingen steder kommer Guds dom og vrede tydeligere til uttrykk enn på korset, der Jesus tar dødsdommen på seg og endog blir forlatt av sin far i det ytterste mørke.

Og ingen steder kommer Guds rettferdighet og hellighet tydeligere frem enn på korset, der Gud tar oppgjør med synd og død og djevel. Der, i det som ser ut som et nederlag menneskelig sett, vant Jesus seier. Slik som apostelen lærer oss det i Kol 2,15: Han, altså Kristus, avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset.

Og til sist – ingen steder kommer Guds kjærlighet sterkere frem enn nettopp på korset, der Guds sønn var villig til å gi livet sitt i døden som det store og endelige soningsoffer – en gang for alle. Ikke bare for sine venners skyld, men også for sine motstanderes skyld. Ja, for alle mennesker. «Han er en soning for våre synder, dog ikke bare for våre, men og for hele verdens» forkynner Johannes i sitt første brev. (1 Joh 2,2)

Legg merke til at det flere ganger i teksten står: for at skriften skulle bli oppfylt. Guds vei og vilje – som vi allerede leser om i GT – var at Jesus måtte gå denne veien til korset, for vår skyld. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene. På langfredag ble Guds frelsesplan fullbyrdet. Det underskriver Gud da Jesus står opp første påskedag, som seierherre.

Helt til sist: Det som er avgjørende, er å ta imot forsoningen i takk og tro, slik at frelsen kan bli oss til del – av bare nåde.

For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv (Joh 3,16).

Vi kan få eie troen og livet. Og få lov til å tjene ham i dag, og i all evighet. For Jesu Kristi skyld alene!

Til ære for Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Amen.

Boe Johannes Hermansen