Preken over Markus 10,2-12 v/Ragnar Andersen

Tekster:

1.Mos. 2,18-25

Ef. 5,31-33

Mk 10,2-12 (i stedet for v. 2-9)

 

Ekteskap er et tegn
i verdens mørke egn,
skinner med himmelsk glans
for troens sans.
Krist og hans dyre brud
mønster for dem som Gud
sammenføyd har på jord,
hemmelighet stor!

 

Fra skapningens begynnelse gjorde Gud dem til mann og kvinne. Derfor skal mannen forlate sin far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød.

Det er ekteskapets grunnlov, som Kristus holder fram for fariseerne, og som Paulus tar som uttrykk for ekteskapet som en transparent for forholdet mellom Kristus og menigheten. En transparent er noe det lyser gjennom. Slik som et glassmaleri. Det kan se hverdagslig ut fra utsida med et grått rammeverk. Men sett innenfra stråler det i farger. Ekteskapet er en transparent der skjønnheten av enheten mellom Kristus og hans folk skinner gjennom det jordiske bildet når ektefellene lever med hverandre etter Guds hellige ord. «Denne hemmelighet er stor», sier apostelen (Ef. 5,31).

I evangelieteksten fra Mark. 10 hører vi at Jesus sier klart nei til skilsmisse og viser til at Gud, som har skapt oss, har sammenføyd mann og kone. Det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke atskille.

Markus forkorter gjengivelsen av fariseernes spørsmål om skilsmisse. Den mer utførlige gjengivelsen i Matt. 19 – «Er det tillatt for en mann å skille sig fra kona si av hvilken som helst grunn?» svarer til Jesu ord i samme kapittel, der han utelukker skilsmisse «av noen annen grunn enn utukt». Markusevangeliet nevner ikke dette unntaket fra skilsmisseforbudet. Og denne forskjellen mellom de to evangeliene har sannsynligvis med deres forskjellige umiddelbare leserkrets å gjøre: Matteusevangeliets mer jødiske, og Markusevangeliets mer internasjonale. Nemlig på den måten at Matteusevangeliet forutsetter kjennskap til den fariseiske diskusjonen om tillatelse til skilsmisse.

Når fariseerne spurte Jesus om en mann hadde lov til å skille seg fra kona si, var det for å legge en felle for han, i visshet om at 5Mos. 24 regnet med en mulighet for skilsmisse. Svarte Jesus ja, kunne han bli anklaget for å ta skilsmisse lettvint. Svarte han nei, kunne han bli anklaget for å gå mot Moseloven. Men de får ikke Jesus til å gå i fellen deres. Han tar tak i Moseloven og sier: «Hva har Moses foreskrevet dere?» De sier: «Moses tillot å skrive et skilsmissebrev og skille seg fra henne.» Da svarer Jesus: «For deres harde hjertes skyld skrev han dette budet for dere.» Men så griper han tilbake til skapelsen og ekteskapets grunnlov og sier: «Men fra skapningens begynnelse gjorde Gud dem til mann og kvinne. Derfor skal mannen forlate sin far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød. Så er de da ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke atskille.»

Kristne må være seg bevisst at de representerer en motkultur mot både skilsmisse og gjengifte.

Noen slår oss som sier nei til homoseksuelt samliv i hartkorn med fariseerne og de skriftlærde. Er det noe i det? Stiller vi strengere krav til homoseksuelle enn til heteroseksuelle? Ja, jeg tror mange av oss gjør det. Jeg må si det med smerte. Men Skriften stiller samme krav enten vi kjenner dragning til det annet eller til vårt eget kjønn, nemlig at vi holder oss unna hor og utukt. Og da må vi blant annet bøye oss for dette ordet av Jesus: «Den som skiller seg fra kona si og gifter seg med en annen kvinne, gjør seg skyldig i hor mot henne, og dersom hun skiller seg fra mannen sin og gifter seg med en annen mann, driver hun hor.» (Mark. 10,11f). Men de homoliberale kan peke på den utbredte ulydigheten mot Skriftens ord om kvinnens plass i menigheten og om skilsmisse og gjengifte og spørre hvorfor vi skal være bokstavtro når det gjelder homoseksuelt samliv om vi ikke er det når det gjelder kvinnens plass i menigheten, eller når det gjelder skilsmisse og gjengifte. Ja, mange har nok her møtt seg sjølv i døra. Vi sitter i glasshus om vi hevder Skriftens nei til homoseksuelt samliv samtidig som vi ser gjennom fingrene med brudd på forbudet mot gjengifte. Stiller vi i virkeligheten andre og strengere krav om avhold til homoseksuelle enn til heteroseksuelle?

Den enslige stand har sine fordeler, men også sine utfordringer. Og det kan føles hardt for en som vil leve rett, å avstå fra samliv med et annet menneske. Men det er et vitnesbyrd, og vitnesbyrd heter på gresk martyria. Martyr betyr egentlig vitne. Ikke alle vitner er blodvitner. Men å leve alene kan være et offer som koster kamp, forsakelse og smerte. Som for homofile så også for heterofile. Men om det er et offer, er det et offer for å holde ekteskapet som trosordning i hevd.

Folk tenker at en fraskilt er ledig på ekteskapsmarkedet. Ferdig med et tidligere forhold. Slik tenkte fariseerne også. Men Jesus gjør det klart at skilsmissebrevet ikke gir noen frihet til gjengifte. Er ei kvinne skilt fra mannen, skal hun leve aleine eller forlike seg med mannen, sier Paulus i Første Korinterbrev. Jesus stempler gjengifte som hor, altså det som det sjette bud forbyr. Når det sjette bud blir oversatt med «Du skal ikke bryte ekteskapet», oppfatter nok minst 90% det som et forbud mot skilsmisse og tenker kanskje ikke på at det har noe med gjengifte å gjøre. Men legg merke til det jeg her sier. Dette forbudet beskriver i sin bokstavelige betydning en ulovlig seksuell relasjon. «Du skal ikke drive hor.» Men nettopp dette skjer når folk skiller seg fra sin opprinnelige ektefelle og går inn i et nytt ekteskap, sier Jesus: «Den som skiller seg fra kona si og gifter seg med en annen kvinne, gjør seg skyldig i hor mot henne, og dersom hun skiller seg fra mannen sin og gifter seg med en annen mann, driver hun hor.» Det kan være sjokkerende for den som kanskje tror at hor er noe som bare skjer ved kjøp og salg av sex. Og ikke mindre sjokkerende er det at Jesus sier at hver den som ser på ei kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor med henne i sitt hjerte. Ikke bare den syndige handling, men også den syndige lyst er brudd på det sjette bud. I katekismeforklaringen står det da også at vi skal leve et reint liv i tanker, ord og gjerninger. Ta den gode beslutning at du vil leve et reint liv og pass deg for negativ påvirkning gjennom bøker, blad, internett og filmer.

Når samfunnet omkring er i oppløsning på dette området, kan det koste særlig kamp å holde fast på den kristne seksualmoral. Kristen ungdom må være bevisst at de har sagt ja til en annen kurs enn den nyhedenske med løse forbindelser og samboerskap. Den kristne og den hedenske måten å vinne sin ektefelle på står i motsetning til hverandre (se 1Tess. 4,3ff). En kan ikke bare «flytte sammen» i lystens brynde. Det seksuelle samlivet krever trygghet i det faste, ordnede ekteskapet. Det kan ikke prøves på forhånd. Her gjelder det å satse alt i ekteskapet eller ingenting og snu i tide.

Det står så fint at Gud ledet Eva til Adam. Og bønn om Guds ledelse er nødvendig i en så alvorlig sak. I gamle dager ble partene spurt ved trolovelsen «Om I har beraad eder med Gud i Himmelen, dernæst med eders eget Hiertelag, siden og saa med eders Slegt og Venner, at I vil have ….» Og ved brudevigselen ble dette ordet fra Ordspr. 18 lest: «Den som har funnet en hustru, har funnet lykke og fått en nådegave av Herren.»

Ekteskap og familie er mer enn en praktisk ordning av menneskelig fellesliv. Det er en gudgitt ordning innstiftet ved skapelsen. Gud la livskrefter ned i slektslivet for at jorda skulle fylles med mennesker og familier. Og mann og kone skulle utfylle hverandre i et ubrytelig fellesskap. Når ekteskapet som livsvarig forpliktende ordning for mann og kvinne blir angrepet, er det om å gjøre at vi med salmisten kan si at vi elsker Guds bud mer enn gull (Salme 119,127). Det er av største betydning at Guds ord får lyde, og at vi har tro på ekteskapet og kan hjelpe andre til å se storheten i denne ordningen.

Ekteskapet er ikke en kulturbestemt ordning som vi rår over, men en skaperordning som rår over oss. Og denne ordningen er bestemt til å fylles med et gjenskinn av forholdet mellom Kristus og menigheten. Men ekteskapet skal leves ut under et sosialt press. Vi må verne drømmen om den gode heimen i møte med tøffe utfordringer.

Presset på ekteskapet som institusjon er stort. Tenk litt på det. Nå er gjerne begge foreldre i kjernefamilien utearbeidende, mens barna ofte er hos dagmamma og i barnehage fra de er ganske små. Fra å være et arbeidsfellesskap i bondesamfunnet er familien blitt et fritidsfellesskap. Men samtidig som fritida er økt, er også antall fritidstilbud økt, slik at familiemedlemmene ofte tilbringer en forholdsvis liten del av fritida sammen. Familie og ekteskap er tappet for oppgaver i forhold til tidligere. Produksjonslivet er overtatt av yrkeslivet. Barneoppdragelse av fagfolk. Religiøs fostring er også ofte overlatt til andre, religiøst liv er flyttet fra heim til organisasjonsliv og menighet. Følelsesmessige behov og fritidsaktivitet dekkes i stor utstrekning utenfor familien. Tendensen har nok lenge gått i retning av at ektefellene blir mer uavhengige av hverandre. Økonomisk er uavhengigheten langt på veg gjennomført. Ser vi hvor risikabelt og farlig mye av dette er? Ekteskapet som trosordning skal leves ut under et sosialt press. Vi må verne drømmen om den gode heimen og bygge en motkultur.

Ekteskapet binder mann og kone til hverandre som «nærmeste pårørende». Bandet mellom de to skal være sterkere enn bandet mellom foreldre og barn. Fordi mann og kvinne fra begynnelsen var ett, som vi hørte i teksten fra Første Mosebok, forlater mannen sin far og mor og er ett kjød med sin kone. I praksis var det vanlige i den gamle patriarkalske kulturen at kvinnen flyttet til sin mann og hans familie, ikke omvendt. Det er derfor et påfallende sterkt uttrykk for at mannen prinsipielt må være løst fra foreldrene og sette kona først. Det har en kulturkritisk funksjon. Det er samtidig uttrykk for at mannen nå for Guds ansikt må ta ansvar som overhode i en ny familie. Barna kan og må løsrive seg fra foreldrene når de skal stifte sin egen familie. Det utfordrer livskunst hos begge generasjoner.

Mannen skal holde seg til sin hustru. På hebraisk finner vi et sterkt uttrykk for det å holde seg til, vi kunne gjengi det med å henge fast ved noen i kjærlighet. Det er et paktsuttrykk. «Elsk Herren din Gud, hør på hans røst og hold fast ved han!» sier Moses til folket (5Mos. 30,20). Der bruker han det samme uttrykket. Slik Israel skulle holde seg til Herren og være fast hos han, skal mannen være fast hos kona si. Alt fra skapelsen er ekteskapet et tegn på pakten mellom Gud og hans folk.

Ved ektepakten mellom mann og kvinne, Adam og Eva, oppstod den første stat, en hellig stat med oppgave å oppfylle jorden og legge den under seg, en grunncelle med celledeling som oppgave gjennom forplantningen. Av den ene familie oppstod det ene folk, men da menneskene samlet seg om å bygge seg et himmelhøgt tårn og gjøre seg selv et navn, ble de spredt. I syndens verden må makten fordeles.

Men i disse siste tider merkes sterke sentripetale bevegelser mot et globalt system som vil kunne bli et redskap for Antikrist. Demokratiet har for liten motstandskraft mot dette fordi demokratiet er så influert av tidsånden. Men en kristen heim er en åndelig festning, ja, det skulle den være. Et ekteskap og en heim som kjenner sin gudgitte oppgave, vil kunne representere en sentrifugal motvekt. Uten Guds ord kjenner vi ikke ekteskapets eller statens plass som grunnleggende ordninger i menneskelivet. Når alt kommer til alt, er det den kristne menighet som representerer motstanden mot den sentripetale antikristelige ånd i verden. Når den kristne menighet holder oppe bevisstheten om enkeltmenneskets plikt til å lyde Gud mer enn mennesker, bevisstheten om ekteskapets og foreldrenes ukrenkelige rett og bevisstheten om grensene for statens myndighet, da møter den antikristelige ånd motstand, enten den antikristelige ånd er totalitær eller demokratisk. Men motstanden kan komme til å koste. Vær forberedt på det.

Ekteskapet er en hellig stat, en ordning som binder ektefellene og gir dem rettigheter og plikter. Det innledes med en offentlig inngått forpliktelse og varer til døden skiller ektefellene ad. Som Paulus uttrykker det: «En hustru er bundet så lenge mannen hennes lever. Men om hennes mann er død, da har hun frihet til å gifte seg med hvem hun vil, bare det skjer i Herren.» (1Kor. 7,39)

Ekteskapets mysterium ligger i innordningen under en ordning som binder mannen til å elske sin hustru som seg selv og hustruen til å underordne seg under mannen.

Mann og kvinne er begge skapt i Guds bilde. Derfor har de likeverd. Skriften krever da også samme ære for mor som for far, og i Kristus, i frelsens sammenheng, er det ingen forskjell på de to kjønn. Men sammen med likeverdsprinsippet hevder Skriften et ordningsprinsipp som gjøres gjeldende i heimen og i menigheten. «Når hver sin lekse lære vil, da står det godt i huset til», sier Luther.

Apostelen Paulus beskriver hodeordningen slik:

Kristus er enhver manns hode,

og mannen er kvinnens hode,

men Gud er Kristi hode.

(1Kor. 11,3)

Kvinnens underordning er altså her at hun stiller seg under en mann som igjen står under Kristus. Det er ikke noe nedverdigende for henne. Kristus står selv under Gud, uten at det gir han noe mindreverd.

Skal ekteskapet være en transparent for forholdet mellom Kristus og menigheten, må mannen elske kona med Kristi kjærlighet som modell. Menighetens brudgom er Lammet, som bar verdens synder, og gav sitt unge liv og dyre blod for oss.

Gud vil at ekteskapet skal være et nært, godt og livslangt fellesskap. Heimen skulle være et sted der mann og kone og barn har et godt kristent og menneskelig fellesskap. Slik skulle heim og familie være en grunncelle både i den kristne menighet og i borgersamfunnet.

Mennesket er ånd, sjel og kropp, og ekteskapet er anlagt på å være et åndelig, sjelelig og kroppslig fellesskap. La meg si noen ord om dette i motsatt rekkefølge.

Ekteskapet tjener slektens forplantning. Men det tjener også til gjensidig støtte ektefellene imellom. Dette dobbelte perspektivet går igjen når det gjelder seksuelle og kroppslige samlivet. Det tjener forplantningen, og det tjener fellesskapet ektefellene imellom.

En av de grunnleggende livskunster som mennesker må lære, er å mestre kjønnsdriften. Det livslange ekteskapet mellom mann og kvinne er rammen for å leve den ut. Den rekker til mer enn å avle barn, men en må være klar over ansvaret en har for ufødt menneskeliv som mulig frukt av samlivet. De visste dette i oldkirken. Hør et par eksempler fra kirkens første århundrer: Kristne «gifter seg som andre, og de avler barn, men de kaster ikke ut avkommet sitt.» Det er ingen forskjell på «å ta et født liv, og å ødelegge et liv som ennå ikke er født.» «De som bruker abortframkallende midler, er manndrapere.»

En rekke prevensjonsmidler virker eller kan virke drepende på et nylig unnfanget menneske. Da skjer det en befruktning, men den lille personen som er blitt skapt, blir hindret i å feste seg i livmoren og fortsette å vokse og utvikle seg der, og dør isteden. Også her må kristne gå mot strømmen og tidsånden. I dag diskuteres bioteknologi og assistert befruktning. Mye av diskusjonen er preget av at alt flyter. En har mistet ethvert fast punkt. Prøverørsbefruktning, som sikter på å hjelpe barnløse par til å få egne biologiske barn, er i virkeligheten et gigantisk lotterispill med små menneskeliv, hvor de aller fleste dør. Donasjon av kjønnsceller griper inn i den gudgitte samhørigheten mellom mor, far og barn i ekteskapets ramme. Det er stor synd og skam at samfunnet på den ene side er med og avliver ufødte barn som er uønsket, og på den annen side tilbyr forkastelige befruktningsmetoder til barnløse som ønsker seg barn. Er det ikke ekstremt individorientert når helt vesentlige etiske hensyn settes til side i håp om å realisere private drømmer? Adopsjon derimot er en god nødløsning for fortvilte mødre og en god løsning for barnløse par. Det er en løsning på barnets premisser. «Vi bekjemper abort med adopsjon,» fortalte mor Teresa da hun fikk Nobels fredspris i 1979. «Tusenvis av barn har funnet et hjem hvor de er elsket, hvor de er ønsket, og hvor de blir tatt vare på,» sa hun som kom fra det fattige, problemfylte Calcutta til vårt rike land. Men om akkurat det med fattigdom og rikdom, sa mor Teresa: «For meg står det slik at de nasjoner som tillater abort, er de aller fattigste.»

Kristendommen har alltid holdt fast ved at ekteskapet skal inngås frivillig. Det er viktig for harmonien. Både fornuft og følelse må rådspørres. Ekteskapet er anlagt på å være et sjelelig fellesskap. Når mann og kvinne i frihet tar hverandre til ekte, har de som regel funnet et sjelelig fellesskap. Der de trives sammen, interesserer seg for hverandre, inspirerer hverandre og føler at de utfyller hverandre.  Et slikt fellesskap trenger tid og overskudd også i fortsettelsen. Hvor ofte har ikke mangel på sjelelig fellesskap tæret på et ekteskap og dannet grobunn for kriser? Hvor ofte har ikke ektefeller etter ei tid utviklet seg hver sin veg og vokst fra hverandre i stedet for å vokse sammen?

En av våre trofaste kirkegjengere et sted var blitt over nitti år. Fortsatt kunne han måke snø og gå på butikken. Med et stivt ledd gikk det ikke fort. En dag jeg ser han på veg til butikken, snur han likevel og går tilbake. Og så forklarer han meg at han kom på at han ville ta inn posten til henne der inne i huset, som er skrøpeligere enn han, så hun kan ha den å se på mens han er på butikken. Det gav meg et vakkert gløtt inn i livet til et ektepar som hadde vokst sammen gjennom en rekke årtier.

Ekteskapet er anlagt på å være et åndelig fellesskap. Det er en fundamental mangel ved ekteskapet når de to ikke tror på Jesus sammen, ikke kan be og leve i den kristne menighet sammen. Det er om å gjøre at kristne finner ektefeller som deler troen. I den gamle pakts tid var det om å gjøre at israelittene ikke blandet seg med hedningene ved giftermål. På tilsvarende måte legger Det nye testamentet stor vekt på at kristne som gifter seg, finner ektefeller som deler troen på Jesus Kristus. «Dra ikke i fremmed åk med vantro!» sier apostelen (2Kor. 6,14). Om en kristen enke sier han: Hun har frihet til å gifte seg med hvem hun vil, bare det skjer i Herren (1Kor. 7,39). En annen sak er at det kan oppstå blandede ekteskap ved at en av ektefellene blir omvendt og blir et vitne for den andre for at han eller hun også må bli frelst.

Det er evighetsperspektiv over det kristne ekteskap. Om døden oppløser ekteskapet, kan den ikke bryte det hellige samfunn i troen. Så skal vi da også i ekteskapet hjelpe hverandre fram mot det evige mål som Gud har kalt oss til. Blix kler Grundtvigs jubel med norsk tungemål:

«So er den venen ikkje mist

Som sovnar inn i Jesus Krist;

Han gjeng frå sky og skodde-eim

Til liv og ljos i himmelheim.»

Vi skal få se hva det kristne ekteskapet var et tegn på. Lammets bryllup skal feires. Alt skal bli nytt for alle som har del i Guds rike og dets framtid. Døden skal ikke være mer, ikke sorg og skrik og pine, for de første ting er veket bort.