Preken over Lukas 13, 22-30 v/ Boe Johannes Hermansen

Luk 13, 22 På sin ferd mot Jerusalem drog han gjennom byer og landsbyer og lærte.
23 En sa da til ham: Herre, er det få som blir frelst? Men han sa til dem:
24 Strid for å komme inn gjennom den trange dør! For mange, sier jeg dere, skal søke å komme inn og ikke være i stand til det.
25 Når husbonden har reist seg og stengt døren, begynner dere å stå utenfor og banke på døren, og si: Herre, lukk opp for oss! Og han skal svare og si til dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra.
26 Da begynner dere å si: Vi åt og drakk for dine øyne, og du lærte på våre gater.
27 Men han skal svare: Jeg sier dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Gå bort fra meg, alle dere som gjorde urett.
28 Dere skal gråte og skjære tenner, når dere får se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, mens dere selv er kastet utenfor.
29 Og de skal komme fra øst og vest og fra nord og sør og sitte til bords i Guds rike.
30 Og se, noen av de siste skal bli de første, og noen av de første skal bli de siste!

Svaret Jesus gir, er som et vekkerop. Døra er trang! Det er ingen selvfølge at du og jeg kommer inn til Guds evige rike. «Selvfølgelig» er et livsfarlig ord. Et menneske kan ikke pukke på sin rett og si: «Nåde den som problematiserer nåden!» Selvfølgelig kommer jeg inn!

Jesus vil advare mot at vi skal tro at noe av det VI presterer, er grunnlag for frelse. Døra er rett og slett for trang til å ta med egen bagasje innenfor. Alle tingene som vi holder i, påberoper oss og støtter oss til: Egen fromhet, egen ære, vilje og kontroll. Alt vårt må vi si i fra oss og plassere utenfor den trange døra, ellers kommer vi ikke inn!

Legg merke til hvem Jesus taler til: Det er ikke til dem som ikke vil ha noe med ham å gjøre. Argumentet for å komme inn, hører vi, det er: «Vi har jo spist og drukket sammen med deg og du har undervist på gatene våre». M.a.o. mennesker som har hørt Guds ord, gått til nattverd, vært med i det kristne arbeid, hatt ulike oppgaver, ja kanskje også vært ivrige i tjenesten.

Mens Jesu ord lød dengang, og gjelder like mye i dag: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døra!» «Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det».

Det er med andre ord et dypt alvor! Ja, det står om evig liv eller evig død. Derfor har vi fastetiden. Slik at vi enda en gang kan høre og lære at den eneste veien vi kan gå for å nå fram til Guds evige rike, er å gjøre bot, det vil si: angre våre synder – både store og små – og tro evangeliet om Jesus Kristus.

Det betyr at vi må la Gud få vise oss hvem vi er. La hans lys få skinne inn i våre liv. Avkle oss, plagg for plagg, slik at vi til sist blir stående nakne, og ikke har noe eget å gjemme oss bak. Der i vår skam og hjelpeløshet, kan Gud vise oss til en annen kledning, til sin Sønn Jesus Kristus og hans rettferdighet, som han vil gi oss av bare nåde.

Dette er en livslang øvelse og kamp! Når jeg tror at jeg kan det, så må jeg lære det på nytt!

Det er smertefylt for det gamle menneske i oss, å fratas all ære.

Vi må tilføye: At døra er trang, har også sammenheng med at veien er smal.

Vi kan ikke leve et liv som vi vil, i motsetning til Guds ord og vilje. Den som kaller seg kristen kan ikke unnskylde sine synder, men må leve i lyset og ta et oppgjør med dem.

Det betyr å gi Gud rett når han gjennom sitt ord viser oss våre brudd på Guds hellige lov, våre feil og mangler. Og at vi ber om tilgivelse, hos både Gud og mennesker.

Begrunnelsen hos Gud for ikke å slippe inn dem som sto utenfor og banket på, var som vi hørte: «Bort fra meg alle dere som gjør urett».

«Å gjøre urett» betyr å sette Guds ord og bud til side, slik at vår synd ikke får være synd, og nåde ikke får være nåde. Og at ikke Jesus alene får æren og prisen.

Vi får også høre den samme advarsel fra Jesu munn i Bergprekenen, i Matteus 7: Mange skal si til meg på den siste dag: «Herre har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?» Da skal jeg si dem rett ut: Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett.

Det er derfor heller ingen selvfølge at forkynnere, prester, profeter, hyrder og lærere kommer inn i Guds evige rike. Også dem står i fare for å høre: jeg har aldri kjent dere.

Det første vi har påpekt er altså at døra til Guds evige rike, er trang!

Den er åpen for ALLE som omvender seg og tror evangeliet om Jesus Kristus.

For å si det med apostelen: Her der det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet: Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus (Rom 3).

Uansett hva vi har gjort, hvilken bakgrunn vi har, hvilke menneskelige kvalifikasjoner vi legger til grunn, uansett nasjonalitet, språk eller andre skillelinjer mellom mennesker.

Døra er åpen for alle som ikke vet noe annet til frelse enn Jesus Kristus og ham korsfestet. Som vil satse alt på Jesus og hans nåde!

Inngangsbilletten er altså Jesu forsoning, hans stedfortredende lidelse og død. Frelsen gis oss uforskyldt ved dåpen og troen. Ikke på grunn av det vi har gjort, men det Han har gjort, en gang for alle. Det er grunnlaget for å komme inn gjennom porten til Guds evige rike! Porten står åpen også i dag, så lenge det er nådetid.

Derfor forkynner vi evangeliet om frelsen i Jesus Kristus alene. Derfor inviterer vi til skriftemål og nattverd, den som ikke føler seg verdig. Som vi synger i en salme: «Rik på synd, i troen svak, kommer jeg imot meg tak» «Jeg har intet til deg med, neppe tro og mindre fred». Men jeg får lov til å komme, på Jesu innbydelse.

M.a.o: Det er ikke rettferdige, men syndere han inviterer inn gjennom sin dør: mennesker som ser at en ikke bare trenger en hjelper, men en frelser. Fra det som tynger, fra synd og død og dom. For dem er døren åpen.

Derfor er vi med i misjonsarbeidet, hjemme og ute. Slik at både de fra øst og vest, fra nord og sør kan komme og sitte til bords i Guds rike.

Det siste verset i teksten vår i dag lyder: «Da skal noen som er de siste bli de første, og noen som er de første, bli de siste» (vers 30)

De siste, de som står lengst borte fra det gode selskap, syndere og tollere, ble invitert inn til Guds rike. Og får del i hele frelsen. Det ser vi i en rekke eksempler i NT.

Men frelsen gjelder også hedningene, folkeslagene utenfor Israel, de som var «langt borte» men får del i den samme frelse som dem som er nær ved, det vil si: jødene som omvender seg og tar imot Kristus (jfr. Ef 2).

Evangeliet skal altså forkynnes for alle folkeslag, både til jøder og hedningene, men den store innhøstingen blant jødene skjer først i den siste tid, slik som Rom 9-11 lærer oss.

Samtidig minner Jesus oss om at en dag er huset fullt, da folketallene er kommet inn i fullt mål. Det skjer når evangeliet om Guds rike er forkynt til et vitnesbyrd for alle folkeslag.

En dag er det altså for sent å banke på. For sent å omvende seg. Det skjer en evig adskillelse.

Ikke alle blir frelst til slutt, som vi dessverre kan høre og lese, også fra stadig flere prester og teologer.

Det er ingen tvil om at Jesus taler om en fortvilet situasjon for dem som er stengt ute fra gleden. De skal «gråte og skjærer tenner» sier Jesus både her og flere andre steder i evangeliene.

Det er et uttrykk for en dyp sorg og fortvilelse som rammer dem som ikke komme inn. I stedet blir de kastet utenfor, fordi de ikke hadde på seg bryllupskledningen.

Fortapelse er en virkelighet, hvor en for evig vil smake Guds evige dom og vrede, som en rettferdig straff på grunn av våre synder.

NB! Ingen kan anklage Gud for dette. Gud vil at alle mennesker skal bli frelst! Gud er kjærlighet! Han har ofret alt, sin egen Sønn, for vår skyld. Det står altså ikke på ham!

Derfor: – og det er vår oppsummering: Gud kaller oss til å søke ham, mens han er å finne (slik vi hørte i teksten fra Jes). Jesus kaller oss til omvendelse og tro, til å gå den smale vei, inn gjennom den trange dør. Til ikke å ta i mot Guds nåde forgjeves, som vi hørte i 2 Kor.

Derfor er det vi arbeider og kjemper. For vi har satt vårt håp til den levende Gud, som apostelen Paulus skriver (1 Tim 4,10)

La oss derfor kjempe for å komme inn, ikke i egen kraft og med egne våpen, men i Guds kraft og med hans våpen – noe annet kan ikke føre oss til den evige gleden.

Til ære for Faderen, Sønnen og Den hellige ånd.