Menigheten gir ikke aksept, men trygghet.
«Du er du og du duger», var en sang min generasjon vokste opp med. Om det blir forståelsen av evangeliet, er det veldig forståelig at aksept blir et vilkår for trygghet. Skeivt Kristent Nettverk har tidligere løftet frem en kampanje for å liste opp «trygge menigheter». Måtte vi aldri bli en «trygg menighet», dersom det betyr å likestille aksept og trygghet. Jeg tror nok at Norge har atskillig flere «trygge menigheter» enn de som kommer på nettverkets liste.
Som første del av gudstjenesten i mange tradisjoner sier vi enstemmig i felleskap:
Hellige Gud himmelske far, se i nåde til meg syndige menneske som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte.
Om noen av dem jeg sier dette sammen med bekjenner seksuell umoral, får være opp til den enkelte. Likevel håper jeg at også kristne med en homofil orientering vil kunne stå sammen med oss og bekjenne vår synd. I syndsbekjennelsen får vi legge frem at selv om vi er elsket av Gud, så er ikke alt i vårt liv akseptert av ham. Vi har alle syndet og står uten ære for Gud, både heterofile og homofile. Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. 1 Joh 1,8
Å likestille aksept med trygghet synliggjør et langt større problem enn samlivsetikk, det innebærer et tap av selve evangeliet. For når vi begynner gudstjenesten med syndsbekjennelse, understrekes det vilkåret vi som kristne kommer til Gud med, nemlig at vi har brutt med Guds gode vilje. Hadde det ikke vært for evangeliet, hadde vi hatt all grunn til å være utrygge. Guds lov tatt på alvor gir grunn til utrygghet for oss alle, homofile som heterofile, mann som kvinne, ung som gammel, – vi er alle i samme båt.
Om trygghet betyr aksept for egne valg og liv, er ingen av oss trygge. Likevel har vi grunn til trygghet og glede. Som kristne lever vi i et paradoks. Vi er ikke er gode nok slik vi er, og våre liv er ikke akseptert av Gud. Likevel har vi all grunn til trygghet fordi kjernen i det kristne budskapet er at Jesus døde for våre synder.
Likevel skal det ikke underslås at homofile har opplevd mye vondt i kristne sammenhenger, også det hører med i den felles syndsbekjennelsen. Det har nok flere grunner, men en av dem er kanskje dette: For mange kristne har tankegangen kanskje vært at de er trygge fordi deres liv er akseptert, mens homofiles liv ikke er det. Jesus konfrontasjon med fariseerne gir grunn til ettertanke. Om homofil praksis blir erkesynden fremfor andre, har vi gjort noe galt. Særlig når vi møter fordømmelse for å ta konsekvensen av vår tro på Guds ord, er det så lett og menneskelig å svare med fordømmelse.
Så om du søker aksept for ditt liv, uansett hva du har gjort eller gjør, bør du styre unna menigheten, for der får du ikke det du søker etter. Om du derimot søker trygghet uavhengig av hvem du er og hva du har gjort, da er menigheten og det beste stedet du kan være.
Olaf Engestøl
Prest Dalane og Jæren menighet av Det evangelisk Lutherske Kirkesamfunn.
Først publisert i avisen Dagen 21.juli 2021