Bertil Andersson styrer DELK-skuta og er ferdig med en av to perioder som tilsynsmann. Til høsten tar han fatt på sitt sjette år som kaptein. Underveis møter ham hjemme i stua for en ordentlig alvorsprat.
Artikkelen ble først publisert i bladet Underveis nr 1-2024.
Intervju med sjefen
Vanligvis er disse sidene i bladet forbeholdt Tilsynsmannen selv. Her kan han skrive om akkurat det han har lyst til. Denne gangen er det ikke han som får styre ordet. Vi i redaksjonen mener at han bør bli intervjuet som alle andre og svare på det vi lurer på.
Hjemmet til Gunn og Bertil er trivelig med innslag av både Norge, Sverige og Mongolia. Det mongolske fikk jeg til og med smake på da Gunn kom innom med tørket kumelk. En slags snack jeg er usikker på hvor mange egentlig liker i landet det kommer fra. Vi spiser mye rar ost her i Norge også, men det passet fint med litt vanlig kaffe i koppen!
Kallet
– Grunnen til at jeg takket ja til gjenvalg, er ganske lik som første gangen, forteller Bertil. For meg er tilsynsmanns-tjenesten en del av en måte å leve ut det kallet som jeg opplever at Gud har gitt meg i mitt hjerte. Jeg har i grunnen det samme kallet enten jeg har vært misjonær i Mongolia, prest i Telemark, eller tilsynsmann.
– Det var ikke slik at jeg ønsket ansvaret og det ekstra korset som jeg visste ville følge med. Men teksten om når Jesus møtte Peter etter oppstandelsen og sier at når han blir gammel, skal han bli ført dit han ikke vil, er en viktig bibeltekst for meg.
– Peter ble kalt inn i en oppgave og tjeneste hvor han selv ikke hadde mandat til å gjøre som han ville. Slik opplever jeg tjenesten som leder for DELK også.
Bertil forteller ikke om dette med anger eller misnøye. Han snakker ganske enkelt om at vi noen ganger går langs noen stier som vi ikke selv har valgt ut på forhånd.
Glede, utfordringer og takknemlighet
Han forteller videre om mange positive ting med tjenesten. Han trives rett og slett. Og han har erfart at Herren har utrustet ham til å klare å stå i utfordringene som har dukket opp underveis. Likevel har det også vært tunge stunder og opplevelser av å ikke strekke til. Bertil har måttet be mye om visdom, og er dypt takknemlig for at mange ber for ham og familien.
Bertil har signalisert at selv om han takker ja til å fortsette, så kan det hende at han slutter etter tre år og ikke fem.
Gud utruster
– Vi er periodemennesker, Gunn og jeg. Slik er det jo gjerne for misjonærer. Derfor passer det veldig fint at vi har tilsynsmann på åremål i DELK.
– Det er ikke sikkert at jeg slutter om tre år, men jeg vet at når Gud kunne utruste meg til oppgaven, kan han utruste andre også!
Mongolia
Det er ingen hemmelighet at det er Mongolia som muligens trekker Bertil ut av tjenesten før han har nådd sine fulle fem i andre periode.
– Gunn har hatt misjonskallet fra ganske unge år. Vi tenkte oss langtidstjeneste helt fra starten da vi reiste ut sammen første gangen. Primærkallet vårt, kallet til familie, kommer alltid først. Men likevel ser vi på hvordan vi kan tilpasse vårt felles kall i tiden fremover.
– De elleve årene vi fikk i Mongolia så langt, har Herren brukt til å utruste oss med kulturforståelse, språkkunnskap og et tillitsforhold til kirken. Disse er ganske grunnleggende for at en misjonær kan fungere godt i et land.
– Da vi kom til Norge i 2016, var det for å ivareta barna best mulig. Nå er vi en periode i Norge, lang eller kort, men likevel en periode. Vi ønsker å holde muligheten åpen for en ny periode i Mongolia. Vi vet ikke om det vil bli slik, og i så fall er det mange brikker som skal på plass. Selvfølgelig må det også avklares både med Misjonssambandet og lokal kirke i Mongolia før det kan bli aktuelt.
Her og nå
DELK utad
– Rollen min skal også være med på å profilere oss ut i samfunnet. Jeg strever litt med hvordan jeg skal gjøre det. Jeg håper jeg kan finne min form og utvikle dette i tiden som kommer.
– I starten av 2025 får jeg studiepermisjon. Da håper jeg at jeg kan få gjort en del skrivearbeid og forberede noe arbeid nettopp med tanke på dette.
Bertil snakker om mye, mye mer, men det bør nevnes til slutt at han er veldig takknemlig og glad for fellesskapet på hovedkontoret. Og han finner stor glede og stolthet både over arbeidet med skolene våre, som er faktiske misjonsstasjoner, og med misjonsarbeidet de siste fem årene, der vi har gode ambassadører for Kristus gjennom utsendinger til hele verden.
For det er det som er hovedoppgaven for både tilsynsmann og alle oss andre som følger Jesus. Vi skal leve i Kristus, for hverandre og ut i verden!