En teologiprofessors besøk i Ryenberget

I mangfoldet av ulike kirkesamfunn har jeg vært innom de fleste, men av ulike grunner har jeg aldri tidligere satt mine ben i Norges eldste frikirke, nemlig Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK). Derfor ville jeg gjerne feire gudstjeneste i Ryenberget menighet, som beskriver seg selv som «en luthersk frikirke for Oslo og omland, som siden 1986 har holdt til på Ryen i Oslo».

Kirkesamfunnet har siden 1860-årene satset på skoledrift som et tydelig kristent alternativ til den offentlige grunnskole. Det gjør de fortsatt, med Ryenberget skole vegg i vegg. Den første tida vokste DELK raskt, og nye menigheter og skoler ble dannet. Etter hvert avtok den utadrettede virksomheten, og kirkesamfunnet ble oppfattet som ganske lukket og ukjent. Men de siste tiårene har både egne dørterskler blitt lavere, og kontakten med kristne fra andre kirkesamfunn tiltatt.

Når kroppen kan kodene

For meg har imidlertid DELK alltid vært noe litt ukjent som jeg ikke helt har fått grep om, og heller ikke satt meg ordentlig inn i. Hva er forskjellen på DELK og Frikirken for eksempel? Jeg ble derfor overrasket over hvor kjent dette besøket opplevdes. Det var nærmest et gjensyn med min egen ungdoms- og ung voksen-tid på et bedehus tilhørende Indremisjonen (nå Normisjon) og delvis også fra Storsalen kategorialmenighet (Indremisjonen og DNK) i Oslo på 1900-tallet.

Da jeg ankom Ryenberget menighet i god tid før familiemøtet skulle begynne klokka 11, sydet det av liv. Mange frivillige var i gang med ulike oppgaver: Noen strødde utenfor, andre forberedte kirkekaffe, lyd og lys eller øvde på sanger. I tillegg hadde en gruppe unge voksne tatt initiativ til et bønnemøte.

Jeg ble ønsket velkommen og hilst vennlig på opp til flere ganger og oppdaget at jeg kjente flere fra studietida i nettopp Storsalen og fra MF. Både atmosfæren og noen av de aktuelle menneskene jeg møtte opplevdes dermed kjent. Det var akkurat som om kroppen min «kunne» denne typen kristent møte. Jeg visste hvordan jeg skulle oppføre meg, jeg kunne de fleste sangene, og jeg merket at jeg slappet av og hadde lave skuldre der jeg satt på bakerste benk og noterte.

Sentrert om Ordet og korset

Kirkerommet i teglstein bygd på 1980-tallet så også kjent ut, og det første som møtte meg var lysgloben. Kirka ser generelt ut som en vanlig arbeidskirke i Den norske kirke (DNK) med god universell tilrettelegging. En stor miksepult helt åpent bak i kirka bærer en litt frikirkelig eller lavkirkelig signatur, men den kunne like gjerne stått i en DNK-menighet i Sandnes, der jeg kommer fra. Det samme gjaldt sangene som kom opp på skjermen i stedet for å bli lest fra sangbøkene.

Et digert trekors som altertavle har en sentral plass i rommet. Det samme gjelder en oppslått stor Bibel på alteret. Ordet og korset, tenkte jeg. Dette minnet meg også om et hvilket som helst bedehus på for eksempel Jæren. I tillegg er det et vakkert kvadratisk tegnebord med benker til barna som var designet og bygget av en i menigheten. Alle inntrykkene vitnet om en menighet med stort frivillig engasjement.

Kirkevante møtedeltakere

Familiemøtet ble ledet av Stine, en kvinne i sivile klær som også sitter i styret. Hun annonserte at Marte, en av lærerne ved skolen, skulle være dagens taler, og at hun var glad for å se så mange i kirka hvor «vi skal lese i Bibelen og høre hva Jesus sier til oss». Det ble også understreket at vi befinner oss i åpenbaringstida, og at «vi i åpenbaringstida lærer hva vi skal gjøre fordi vi er venner av Jesus».

Talens poeng var at vi skal la hele oss bli farget av Jesus

Jeg er vant til at åpenbaringstida betones som en tid hvor sløret litt etter litt trekkes til side slik at vi får se mer av hvem Jesus er. Til tross for at det var familiemøte, ble samtlige tre tekster fra Den norske kirkes tekstrekker lest. Det tror jeg aldri jeg har opplevd på noen gudstjeneste for små og store i DNK.

Etter hvert fulgte en sangbolk med fire barnesanger ledet av en forsangergruppe av voksne kvinner og jenter (en av dem var så ung at hun stod på en stol) samt en pianist. De smilte og virket avslappet og trygge. Jeg la merke til at de voksne i menigheten syntes å kunne sangene og at de usjenert deltok med bevegelser. I DNK kan ofte både bevegelsene og selve den kirkelige sangpraksisen være uvant for gudstjenestedeltakerne.

Tydelig budskap i kreativ innpakning

Møtelederen hadde også en mini-andakt for å få frem poenget med at vi utfordres til «å la oss farge av Jesus». Hun hadde flere skåler med vann og demonstrerte for barna hva som skjer når vi heller farge i vannet. Jo, da blir alt vannet i skåla enten rødt eller blått. Barna ble invitert frem for å se, og møtelederen var i dialog med barna og spurte dem om hva som skjer. Barna deltok ivrig i samtalen.

Talens poeng var at vi skal la hele oss bli farget av Jesus. Det å bruke kreative virkemidler for å få frem et poeng i forkynnelse for barn eller intergenerasjonell forkynnelse er svært vanlig også i DNK. Men der ville dette utgjort hele prekendelen. Her fulgte siden en «ordentlig» tale (i likhet med de fleste bedehus- og frikirkesammenhenger ble det kalt ‘tale’).

Undervisende tale

Taleren Marte var tydelig vant til å kommunisere med barn. Temaet var todelt; både Jesus som forbilde (jamfør å la seg farge av Jesus) og søndag som hviledag og hva vi bruker sabbaten til. Gudsbildet som kom til uttrykk var Gud som venn og pappa, og taleren begynner med å be «kjære himmelske pappa».

Marte samtalte med barna om hvorfor det at Jesus helbredet en kvinne på sabbaten gjorde at noen, blant annet synagogesjefen, ble sinte. Talen var tekstnær og samtidig tematisk. Mot slutten gorde hun et sprang fra kvinnens sykdom til egen synd – «det dumme jeg gjør, gjør meg krumbøyd som henne, men Jesus kan helbrede hjertet mitt og tilgi all min synd».

Jeg merket også at folk bevegde seg hjemmevant, og at menigheten på mange vis kan beskrives som et Jesus-sentrert hjem

Av det kan vi lære at Jesus vil at vi skal gjøre godt mot andre – ikke for å bli frelst, men fordi vi er frelst. Og likevel klarer vi ikke alltid det, men da kan vi få be om tilgivelse. Og vi kan tilgi andre selv om det er vanskelig. Jesus kan hjelpe oss med det. Talen avsluttet med en oppfordring: «Hva kan du gjøre for noe godt i dag? Hvordan kan vi ligne bittelitt mer på Jesus?»

Menigheten som et Jesus-sentrert hjem

Under kunngjøringene var første gang en mann sto foran forsamlingen, noe jeg antar er annerledes når det ikke er familiemøte, også fordi menighetens prest og hele eldsterådet er menn. Når jeg hører om eldsterådet, merker jeg at jeg ikke er vant til å forholde meg til et eldsteråd. På bedehuset var det styret, i DNK er det menighetsrådet, så så frikirkelig er jeg visst ikke.

Men nådegavebasert tjeneste, som det også ble pratet om, opplevdes svært velkjent. Det samme gjaldt omtalen av menigheten som et hjem der folk inviteres inn og mange bidrar. Jeg merket også at folk bevegde seg hjemmevant, og at menigheten på mange vis kan beskrives som et Jesus-sentrert hjem, der man kan «henge» med Jesus, ikke minst på hviledagen.

Bedehus- og kirkeellipsen – men over to søndager

Alle jeg pratet med var opptatt av å understreke at menigheten vekslet mellom å ha møte og gudstjeneste annenhver uke, og at det i dag var førstnevnte, nærmere bestemt et familiemøte. Det syntes viktig for dem at jeg ikke trodde det var slik hver søndag, og egentlig tenkte de nok at jeg burde kommet tilbake uka etter for å oppleve en gudstjeneste.

Jeg fikk umiddelbare assosiasjoner til den gamle ellipsen med to brennpunkt der det for bedehusfolket var gudstjeneste i Den norske kirke på formiddagen og møte på bedehuset om kvelden. Her var ellipsen imidlertid strukket ut over to søndager, men logikken var lik.

Jeg fikk et møte med mine tidligere bedehusdager og merket at jeg fortsatt hadde «bedehus- og møtekodene» i kroppen.

Saken ble først publisert i Vårt Land 08 februar 2025.