Frigjort og lykkelig! – av Jakob Traasdahl

Av Jakob Traasdahl
Kristiania og Trondhjem.
C. Sarheim & Co’s forlag. 1912

Den sanne frigjøring og lykke.

Denne boken er en samtale mellom en opplyst kristen som heter Johannes, og hans to venner Jakob og Elias.

De to venner er på hver sin måte kommet i uklarhet Johannes: «Spørsmålet om en kristens frigjøring og lykke er både et interessant og vanskelig spørsmål. La oss derfor de Gud om nåde og lys til å få en fruktbar samtale over dette emne. Jeg vil da begynne med å si at de kristne i alminnelig slett ikke bærer preg av å være så særlig frigjorte og lykkelige. Det syns som en hel del av dem sliter på en tung bør som de ikke kan kvitte seg med. Og jeg undres slett ikke på at verdens barn ser på dem som alt annet enn lykkelige. Hva synes du Elias?» Elias: «Ja, det skal være sikkert. Største delen av dem som skulle være verdens lys, og i hele sitt liv og vesen vise sine medmennesker hva som er sann frigjøring og lykke, går her og sukker som om de var de mest trellbundne og ulykkelige mennesker på jorden. De kan være oppriktige, men de er dårlige anbefalingsbrev for kristendommen. Formaner ikke Paulus de kristne til alltid å være glade?» Jakob: «Jeg for min del nærer stor mistanke til disse frie, glade kristne. Jeg er redd for at de er «lette veiløpere,» som har laget seg en nokså bekvem vei ved siden av den trange. Ingenlunde er de kommet i gjennom den trange port. Sier ikke Frelseren selv: «Salige er de fattige i ånden, salige er de som sørger, salige er de som lider forfølgelse og videre.»

Johannes: «Men hør nå mine kjære brødre, jeg synes virkelig at dere går til hver sin ytterlighet. Du Elias, velger gleden og Jakob velger bedrøvelsen. Men Paulus slår disse to sammen og sier om de kristne at de er som bedrøvet, dog alltid glade». Men nå snakker vi ikke mere om dette. Det var om de kristnes sanne frigjøring og lykke vi skulle tale. Nå sier skriften om de troende at de er frigjort fra lovens trelldom, fra syndens skyld, straff og herredømme. Fra samvittighetens dom, dødens frykt o.s.v. isteden for disse synder som holder trælene i trelldom, har de en full rettferdighet i Kristus. En bestandig og fullkommen forlatelse for all synd. Et urokkelig barnekår, en fred som overgår all forstand. Et Åndens vitnesbyrd i sitt indre om at de er Guds barn. Og et usigelig salig håp om herlighet hos Gud,

Må ikke dette være en overmåte salig tilstand? Men når vi nå ser oss omkring for å finne disse lykkelige og glade Kristne, hva oppdager vi da? Ååå, vi finder så få – så såre få, som i bekjennelse og liv legger en slik frigjøring og lykke for dagen. Jeg vil først tale om de mange ulykkelige, som synes å være blant dem Paulus taler om. De som » alltid søker og ikke kommer til sannhetens erkjennelse.» De er til en viss grad grepet av sannheten. De følger med hvor Guds ord forkynnes og deltar i åndelig virksomhet for Guds rike. Men tross alt dette, synes de fullkommen fremmede for «Livet i Guds Sønns tro». (Gammel bibeloversettelse fra 1884) De er til en viss grad grepet av sannheten, men ikke kraftig nok, så det kan bli en full omvendelse.

Hvorfor kommer de ikke over fra døden til livet?

For ikke så veldig lenge siden sto jeg å så på en stor fin seilbåt som skulle krysse seg inn til en havn. Det gikk godt en stund, men så spaknet vinden og da kunne ikke seilbåten styre godt nok til å unngå et skjær. Jeg fikk noen underlige tanker da jeg så denne store fine seilbåtens ferd. Gang etter gang prøvde den å snu, men det var ikke fart nok til at den ville lystre roret. Flere ganger så det ut til at det ville lykkes å «gå over stag» og komme på en annen kurs. Men når det kom til et visst punkt, «falt den av» igjen og drev i samme retning som før.

For meg ble denne seilbåten et mektig, gripende bilde på mange mennesker jeg kjenner.

Rørt og beveget av Guds Ånd strever de etter å få sitt livs «skip» til å gå i en ny retning, men det vil likesom ikke lykkes helt. Den egentlige grunnen til at denne seilbåten ikke kunne snu, var som nevnt at det den hadde for liten fart til å lystre roret. Det igjen var på grunn av at det var for lite vind i seilene. En viktig grunn til at så mange åndelig påvirkede ikke kommer til full overgang fra døden til livet er det nettopp er for liten fart i bevegelsen. Det er ikke alvor nok i deres søken etter nytt liv. Frelseren sier jo i Luk. 13, 23: Strid (strev / sloss) for å komme inn gjennom den trange dør! For mange, sier jeg dere, skal søke å komme inn og ikke være i stand til det.

Disse sjelene strever ikke alvorlig nok.

Herren sier og: «…..og du skal finne ham når du søker ham av hele ditt hjerte og av hele din sjel.» (5. M. 4, 29) Disse sjelene søker, men ikke av hele hjertet.

Fremdeles sier Frelseren: «Men fra døperen Johannes’ dager til nå trenger de seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg.» (Mat. 11, 12)

Jakob: Viser ikke du med denne framstillingen at mennesket har kraft til å gjøre noe selv? Det er jo imot Guds ord. Han sier da vitterlig: «Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det.» (Rom. 8, 7) og «…..jeg derimot er kjødelig, solgt til trell under synden.» (Rom. 7, 14B). Han sier også: «Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn.» (Rom. 9, 16). Ordet viser altså at det ikke er makt i båten til å snu eller få nok fart. Det må komme vind i selene. Det sier jo Frelseren selv, når han taler med Nikodemus om gjenfødelsen: «Vinden blåser ditt den vil. Du hører den suser, men ……» (Joh. 3:8)

Det er Åndens vind det snakkes om da.

Johannes: Det er helt sant at vi av naturen er døde i overtredelser og synder. Og lite kan vi få vårt livs «skip» til å snu eller få nok fart. Så Åndens vind må blåse i seilene, det er helt sikkert! Men når nå en hel del påvirkede sjeler går år etter år og prøver på å komme inn i livssamfunn med Herren, uten at dette skjer. Skal vi da skylde på Herren? Skal vi si til Han: «Du lot ikke Åndens vind blåse, eller: Du lot Åndens vind blåse så svakt at det ikke ble nok kraft til omvendelse.» Jacob: «Nei Gud bevare meg fra en slik spott!»

Johannes: «Nå vel, da må mennesket selv ha skylden. Men hvordan henger dette sammen, når mennesket er dødt åndelig sett? Har en stein skyld i at den ikke kan snu seg rundt? Har en død skyld i at han ikke kan stå opp? Jeg synes vi står foran en hemmelighet her. På den ene siden må vi holde fast på at det ikke kan være Guds skyld at mennesket går fortapt. På den andre siden må vi holde fast på at mennesket av naturen er åndelig dødt. Som en stokk eller stein er det umulig å vende seg eller bli noe annet enn det som det er av naturen.»

To ytterpunkter.

Elias: «Jeg tror at dere, mine kjære brødre, kjører dere aldeles fast i teologiske spissfindigheter. Nå gjelder det for oss at vi snur oss bort fra teologien og til Bibelen. Teologene har gjort alt de kan for å formørke åpenbaringens klare sol. Med sine kunstige lærdommer og spissfindige tolkninger har de satt opp tusenvis av skillemurer mellom de kristne. Av åpenbaringens soleklare sannheter har de laget bekjennelseslabyrinter, som gjør at fattige sjeler omkommer av mangel på åndelig lys og luft. Når det angår dette spørsmålet, tror jeg aldri at Gud kunne greie å formane mennesket til omvendelse. Spesielt hvis han på forhånd visste at mennesket ikke kunne omvende seg. Og han kunne aldri true mennesket med fortapelse for dets gjenstridighet, hvis det ikke var mulig for mennesket å la gjenstridigheten fare. Når Gud klager over menneskets dårlige valg, så må dette forutsette at der er en valgfrihet eller at mennesket HAR en fri vilje. Selvfølgelig er mennesket fordervet, fryktelig fordervet og tilsmurt av synd og urenhet. Men det er da ikke noen djevel. Grunnen til at så mange mennesker går påvirket så lenge uten å bli omvendt ordentlig er at de blir foret med alle slags rare menneskelærdommer. Hvis vi skal få en ny pinsedag og få en bygning av «levende steiner», så må en ny, mer kraftig praksis ta over for den gamle søvnige virksomhet. Vi må rive ned og rydde tomten der den nye bygningen kan stå. Vi må gå rundt Jeriko’s murer og blåse i basunen så kraftig at murene faller! Jeg likte i grunnen godt lignelsen din om seilbåten. Når den ikke greide å snu, så var det av mangel på vind! Når åndelig påvirkede sjeler går slik uten å bli omvendt, så er det åndelig vind som mangler. Men dette er ikke Herrens skyld. De kristne må kunne skaffe mye mer åndelig vind inn i sine møter, og de har et stort ansvar ovenfor de søkende sjeler når de ikke gjør det. »

Jakob: «Nei vet du hva min kjære Elias. Dette er en alt for usmakelig talemåte. At de kristne skal skaffe mer åndelig vind og være en slags vind – lagere!

Elias: «Jeg bryr meg ikke så mye om det smaker eller ikke, hvis det bare er hensiktsmessig. Som dere vet så gikk også jeg slik og sukket og peste under den alminnelige sløvhet. Men så var jeg en tur i Amerika, og der først fikk jeg riktig begrep om den sannheten at «himmelrikets rike lider vold». Der fikk jeg være vitne til mange vidunderlige ting ved de kristnes sammenkomster. Spottere som kom inn på møtene, gikk ut igjen som tilbedere. Ja enda mektigere – jeg fikk se ganske sorgløse mennesker falle på kne. Mennesker som aldri før hadde bedt en bønn, kom rett inn i erkjennelse av både synd og nåde. Så sto de opp og lovet Gud. Gripende historier om omvendelse som ble fortalt på møtene virket som elektriske støt omkring i samvittighetene. Snart hørtes rop om forbønn, snart bekjennelse av synd. Dette førte til mange flere omvendelser blant de vantro enn tusen av disse «rette», men åndløse prekener som finnes nå. Og dere skulle sett hvordan hjertene ble grepet når predikanten til sist oppfordret alle de omvendte til å reise seg. Det var som om de som satt igjen fikk en forferdelig dom over seg. Så ba predikanten en brennende bønn om at Gud måtte bevare disse omvendte. Og vet dere hva? Det hørtes veldig rart ut i mine ører. Han ba om at Gud måtte bevare de nyvakte fra veiledere som mistenkte slike plutselige omvendelser. Eller som miskjente Guds store gjerninger ved det som hadde hendt. Så ba han de som ikke var omvendt, men som ønsket frelse å komme fram til en benk der de botferdige var samlet. En hel del av de eldste i menigheten spredte seg omkring i salen og spurte hver enkelt om de ville bli frelst. Man fulgte ganske enkelt Frelserens ord om å nøde dem til å komme inn! Og så hendte det rare at skarer av sjeler, slike som var kommet av ren nysgjerrighet, ble dratt fram til botsbenken. Der ble gripende bønner, ledsaget av de søkende’s sukk sendt inn for nådens trone. Bedrøvelsen de hadde ble forvandlet til halleluja! Dere kan tro det ble vind i seilene, og folk snudde om i en fart. Predikanten ba så de i forsamlingen som hadde vantro ektefeller, barn, slektninger eller venner, om å rekke opp en hånd hvis de ønsket forbønn for dem. Så samlet han disse sammen som i et knippe og la også dem fram for nådens trone. Da var det som om stedet der vi var samlet likesom beveget seg! Det er noe slikt vi trenger i våre trege, døde forsamlinger.»

Jakob: «Ja det var riktig amerikansk det der, men det frister ikke meg til gjentakelse. Jeg kan ikke se at Frelseren eller hans disipler grep til slike kunster. Og jeg tror også at slike fabrikkerte kristne aldri blir noe annet enn kunstige produkter. Da har jeg mye mer tillit til slike som dere dømmer som at «de ikke er gått over fra død til liv». Slike fattige, trengende sjeler er et mye bedre bilde på en sann kristen. Et nedtrykt og sørgende sinn er også et mye bedre bilde. Frelseren sa om slike at de var salige, uansett hvor mye dere dømmer dem! Jeg er redd for at det er en enorm forskjell på den vind Frelseren taler om i Joh. 3, og det uvær som du nettopp forteller om. Den gamle Elias var og vitne til et utrolig stormvær med lyn og torden. Men det står da i Guds eget ord at Gud ikke var i stormen. Til sist kom det en stille susen og i den var Herren. Dessuten gir kirkehistorien utallige eksempler på hva «svermerne» har funnet på gjennom tidene. Når vi da ser og hører om alt det rare nye (fortalt i 1920!!) som skjer i England og Amerika. – Om åndelige mirakeldoktorer og liknende, så må jeg tilstå at jeg blir helt kvalm av denne retning. Bare Gud vet hvilke kunster man til slutt kan finne på, når man forlater Guds ord og de første kristnes anvisninger og praksis som regel og rettesnor. I stedet setter man inn det som man selv synes virker best. Den målestokken som du Elias bruker, er svært betenkelig. Visste jeg ikke at du selv er bedre enn dine teorier, ville jeg ha vondt for å ha noen åndelig tillit til deg. Nå snakker du, som mange andre, så mye om overgang, – om å komme til en jublende, sprudlende kristendom, – om frigjøring o.s.v. All denne tale har en mistenkelig klang i mine ører. Slik talte ikke de gamle som vandret på korsets, selvfornektelsens og ydmykhetens veg!! De ventet seg ikke noe himmelrike her på denne side av graven. Jeg er redd for at den overdrevne tale om frigjøring er litt i slekt med det samme frihetsstrev som er så moderne i dag. (også i 1920!!) Når en sjel er blitt vekket opp til å søke alvorlig, – til hunger og tørst, – lengsel og trang etter frelse; ja da mener jeg at en slik hører Herren til! Frigjøringen går da stille og rolig for seg ubemerket og hemmelighetsfullt inne i sjelens dypeste. Og ingen kan avgjøre tidspunktet for når denne frigjøring finner sted. Derfor er som sagt all denne tale om frigjøring, åndens vitnesbyrd, triumferende tro – misvisende og skikket til å holde oppriktige sjeler i unødig bekymring. Når du kjære Elias taler om å rive ned og rydde grunn for den nye bygning, da tror jeg at du, uten at du vet det selv, er litt åndelig i slekt med nihilister, kommunister og andre «ister». Slike som raser mot det gamle nedarvede, og med folks blod vil legge dynamitt under hele vår samfunnsorden for å blåse den i luften.»

Johannes: «Jeg vil gjerne si et kjærlig ord til dere begge, før jeg uttaler meg mer om akkurat dette tema. Først vil jeg be deg kjære Elias, om at du ikke øser på med slike uttrykk som «Rettroenhet – lagere» og «Bekjennelses – labyrinter». Det kan nemlig godt hende at du, uten å ville det, kan komme til å arbeide sammen med kristendommens fiender. Spesielt de som harselerer med disse uttrykk uten å legge noe i det. Din tale om å «rive ned og bygge på tomta», må også karakteriseres som dårlig tale. Likedan synes jeg du kjære Jakob står i fare for å være urettferdig mot de som tenker annerledes. Det bør vi passe oss vel for! Verdens kalde kritikere vil naturligvis helst se svermeri og dårskap i alle de fremtredende foreteelser i vår tid. La oss passe på så vi ikke blander vår hån med verdens. Jeg kan være enig med deg i mange av dine betraktninger, men jeg beklager sterkt dine uttalelser om overgang, frigjøring o.s.v. – Du sa til Elias at du hadde mistanke om alt som ikke var i samsvar med Guds ord. Nå vil jeg si det samme til deg: Jeg har mistanke til dine talemåter om frigjøringen fordi jeg slettes ikke finner dem bibelske. Og din mening vil tvert om være egnet til å forvirre og holde sjelene fanget i trelldom og mørke! En av grunnene til at så mange påvirkede sjeler går uten liv og fred finnes nettopp hos slike veiledere som taler slik du gjør. Jeg også vet at det finnes mange oppriktige sjeler som ikke helt bestemt kan fortelle akkurat tiden for sin omvendelse. Jeg er og enig i at Guds arbeid skjer på en hemmelig måte dypt inne i sjelen. En virkelig fattig ånd, lengsel etter Jesus og behov for å få tak i nådens skatter er og et sikkert tegn på at troens liv er tent i sjelen. Men man er da ikke kommet til klarhet og full overbevisning om sin nådestand. Allikevel kan man ikke framstille denne tilstand som den normale. Skriften lar Herrens frigjorte si følgende: «Vi vet at vi har gått over fra døden til livet!» (1. Joh ) Det står ikke bare «vi håper!» Videre står det: «Nå er vi Guds barn, men det er ikke åpenbart hva vi skal bli». «Vi vet at vi er av Gud» (Joh. 5, 19). «Og dette er vitnesbyrdet, at Gud har gitt oss det evige liv. Og dette liv er i hans sønn. Den som har sønnen har livet» (Joh. 5, 11-12) «Guds ånd vitner med vår ånd at vi er Guds barn». «Han har gitt oss ånden som pant på vår arv». «Vi er salige dersom vi bevarer den første sikre forvisning fast inntil enden».

Guds ord taler også tydelig om at en kristen er sikker på sin overgang fra døden til livet. Og denne visshet er en alt for verdifull skatt for oss til at vi kan miste den! Det er den som gir oss kraft, frimodighet og god holdning i vår åndelige kamp. Jeg er allikevel og enig med deg Jakob i at vårt arbeid for Guds rike, må vi bruke Frelserens, apostlenes og de første kristnes framgangsmåte. Det må være de eneste eksemplene vi følger! Og jeg må kraftig advare mot å forlate disse «gamle stier», for å la det mest hensiktsmessige komme i stedet. Vi må passe oss for å foregripe Guds planer og hensikter med våre hensiktsmessige tilbøyeligheter.

Men nå vil jeg fortsette der jeg slapp. Jeg sa at mennesket, ifølge Guds ord er helt uten evne til det gode. Man må derfor på det sterkeste protestere mot den lære som du Elias snakker om. Den lære som sier at Gud kan se en fri vilje hos mennesket. En vilje som Han kan appellere til med oppfordringer til omvendelse. Denne lære om den frie vilje er bare en bedragerisk drøm fra tilstanden før syndefallet. Riktig nok kan det sies at mennesket har en fri vilje når det gjelder jordiske ting. Men i det åndelige er vi like ufri og trellbundet som en slave under en despotisk herre. Og ikke nok med det. Vi er ikke bare ufri og trellbundet når vi skal gjøre det gode, men vi er av naturen bitre fiender mot Gud! Kjødets sans er fiendskap mot Gud. Den motsatte lære er fordervelig mot sjelen og fører farlige konsekvenser med seg.

Hvorfor er det så mange som søker uten å finne?

Hvorfor er det så mange sjeler som søker uten å komme til sannhets erkjennelse. Uten å komme til virkelig liv, fred og glede i den Hellige Ånd? Vi vil prøve å påvise flere årsaker. Frelseren sier. «Strid (alvorlig, står det i gml. utgave) for å komme inn gjennom den trange dør! For mange, sier jeg dere, skal søke å komme inn og ikke være i stand til det.» Av disse ordene ser vi at mangel på alvor er grunnen til at så mange søkende ikke kommer inn. Det er tusener av bånd som binder den arme sjel fast i synden og verden. Disse bånd må slites. Allerede på omvendelsens første trinn møter vi flere vanskeligheter. Disse må, ved den forekommende nådes kraft, overvinnes for at Herrens verk skal ha framgang. Men til dette kreves alvor. Et alvor som bryter tvert over med de gamle syndevaner, bryter med verdslig og forfengelig selskap, og gir seg tilkjenne ved flittig bruk av Guds ord og bønn.