Preken over Markus 1,40-45 v/Ragnar Andersen

Mark. 1,40-45

40 Og det kom til han en spedalsk som ba ham og falt på kne for ham og sa til ham: Om du vil, så kan du gjøre meg ren! 41 Jesus fikk inderlig medynk med ham, rakte ut hånden sin og rørte ved ham. Og han sier til ham: Det vil jeg! Bli ren! 42 Og straks forlot spedalskheten ham, og han ble ren.

43 Og Jesus talte strengt til ham og sendte ham straks bort. 44 Han sier til ham: Se til at du ikke sier noe til noen. Men gå av sted og vis deg for presten og bær fram for din renselse det som Moses har påbudt, til vitnesbyrd for dem. 45 Men han gikk ut og begynte å tale mye om det og utbre nyheten, slik at Jesus ikke lenger kunne gå åpenlyst inn i noen by. Men han var utenfor, på øde steder, og folk kom til ham fra alle kanter.

At spedalske renses, er et av de gudsriketegn som Jesus nevner i Matt. 11,5 / Luk. 7,22 i sitt svar til døperen Johannes. Sjukdommen kalles på gresk lepra. I antikken kunne dette ordet nok brukes om forskjellige hudsjukdommer, men i dag brukes lepra om to sjukdomstyper vi kaller spedalskhet, en mildere form som angriper huden, og en alvorlig form som går løs på de fleste kroppsorganer. I eldre tid var dette så visst ikke bare et fenomen i fjerne land, men en reell trussel for mange også i Norge. Spedalskhet var et økende folkehelseproblem, som spredte seg fra kysten i nord og vest mot Østlandet, og det utviklet seg tidlig et fagmiljø i Bergen. I 1873 fant Armauer Hansen leprabasillen. Etter det ble isolering av de sjuke et sentralt tiltak. Norske misjonærer ble foregangsmenn og -kvinner i arbeidet mot denne sjukdommen.

Moseloven hadde bestemte regler for diagnostisering av det som også kan ha omfattet det vi idag kaller spedalskhet eller lepra. Det ser du i 3Mos. 13. En alvorlig sjukdom handlet det om, uansett hvilke tilstander diagnosen kunne romme, slik at både karantene og eventuelt isolasjon ble tatt i bruk. En som var rammet av sjukdommen, skulle etter Moseloven bo utenfor leiren. Han kunne være smittsom, og han var rituelt urein. Ble den sjuke frisk, skulle han vise seg for presten, som hadde ansvar for diagnosen, og bringe offer.

Uansett hvilket spekter av sjukdommer jødene la i begrepet lepra, stod legekunsten hjelpeløs. Bare Gud kan helbrede mennesker med slik en sjukdom, het det. Og teksten taler til oss om Jesu guddom og guddomsmakt.

Umiddelbart etter at Jesus har holdt bergprekenen (som vi kan se i Matt.), blir han oppsøkt av en mann som var full av lepra, som Lukas skriver (Luk. 5,12). Men mannen var også full av tro på Jesus. Han kaster seg ned i bønn og kaller Jesus Herre (som vi ser i Matt. 8,2 og Luk. 5,12). Han tror fullt og fast at Jesus er mektig til å gjøre han frisk. Jesus ynkes inderlig og erklærer at han vil gjøre mannen frisk. Han rekker handa ut og rører ved den sjuke, og ved sitt bydende og skapende ord renser han mannen momentant fra sjukdommen. Her var guddommelig makt i virksomhet. Og så sender Jesus han av sted for å vise seg for presten og bære fram offer, for slik var det foreskrevet i Moseloven.

Underet skjer i Galilea. Ofringen skulle skje i templet, og framstillingen for presten skulle vel også skje i Jerusalem eller utenfor bymuren, før han som er blitt helbredet, endelig kan komme inn i templet, som han kanskje har vært utestengt fra i mange år. Det var lang veg til Jerusalem, men der skulle mannen framstå som et levende vitnesbyrd. Det som skulle skje, er beskrevet i 3Mos. 14.

Hvorfor i all verden? Var han ikke renset? Hvorfor skulle han dra den lange vegen og gjennomgå et bestemt renselsesritual mens presten gjør soning for han for Herrens åsyn? Ja, det store paktsskiftet var ennå ikke skjedd. Og Gud er ikke uordens Gud, som apostelen Paulus minner om. Mannen var renset for sjukdommen, men den rituelle renselsen gjenstod. Med dyreblod, vannbad og olje. Presten skal for Herrens åsyn gjøre soning for den som lar seg rense. Jesus peker altså på den gammeltestamentlige prestetjenesten som er en profeti om han selv, som både er ypperstepresten og det endegyldige sonofferet.

I den nye pakt gjelder andre ordninger. «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst», sier Jesus (Mark. 16,16). Er det så viktig med dåpen? Tenker noen. Er det ikke nok å være kommet til troen? Se etter i Det nye testamentet, og du vil se at den store overgangen fra døden til livet, fra verden til Gud er knyttet til dåpen. Paulus var kommet til tro på Jesus, men Ananias sa til han: «Hva venter du på? Stå opp og la deg døpe og få dine synder vasket bort, idet du påkaller hans navn!» (Apg. 22,16) Da tilhørerne på pinsedagen kjente at det stakk i hjertet, spurte de: «Hva skal vi gjøre, brødre?» Og Peter sa: «Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave.» (Apg. 2,37f)

Men nattverden da, er den så viktig? «Ta dette og et det!» sa Jesus. «Gjør dette til minne om meg.» «Drikk alle av den!» sa han. «Gjør dette så ofte som dere drikker det, til minne om meg.» Se etter i Det nye testamentet, og du ser at en nattverdløs kristendom er ukjent. Den kristne menighet er et nattverdfellesskap. Jesus sier selv: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dersom dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har dere ikke liv i dere. Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal oppreise ham på den siste dag.» (Joh. 6,53f). Vi er ett legeme enda vi er mange, sier Paulus, for vi har alle del i det ene brød (1Kor. 10,17). Du ser at Herren, som selv ble menneske for vår skyld, knytter det åndelige og evige livet til konkrete ting i den skapte og synlige verden, vann, brød, vin.

Når han som ble helbredet for sin alvorlige hudsjukdom, ble sendt av sted for å følge den gammeltestamentlige renselsesordningen, noe vi også hører om når Jesus helbreder en flokk på ti med en slik sjukdom (Luk. 17) – de ble renset da de i lydighet mot Jesus var på veg til prestene -, skulle da ikke også vi følge de ordninger Herren har gitt oss? Det skal vi også når det gjelder skaperordningene.

Tenk på ekteskapet, det rette ekteskapet som ramme rundt samlivet mellom mann og kvinne. Kan vi ikke bare flytte sammen om vi er blitt glade i hverandre? Tenker mange i dag. Det virker nesten ikke som de ser noe galt i det. Dagens nyhedenskap preges av løse forbindelser og samboerskap. Den kristne og den hedenske måten å vinne sin ektefelle på står i motsetning til hverandre. «Hver av dere må vite å vinne sin egen ektefelle i helligelse og ære, ikke i lidenskapelig begjær slik som hedningene, som ikke kjenner Gud», står det i 1Tess. 4,4f. Bibelen trekker et klart skille mellom gifte og ugifte. En kan ikke bare ”flytte sammen”. Det seksuelle samlivet krever trygghet i det faste, ordnede ekteskapet. Det kan ikke prøves på forhånd. Her gjelder det å satse alt i ekteskapet eller ingenting og snu i tide. Ja, når ekteskapet er en skaperordning, må det jo må være et klart skille mellom gift og ugift stand. Derfor må det gjensidige samtykket offentliggjøres som en gjensidig forpliktelse, slik det skjer gjennom offentlig vigsel. Og som ekteskapet har en klar begynnelse i tid med giftermålet, har det også en klar slutt med døden. Som Paulus uttrykker det: ”Ei kone er bundet så lenge mannen hennes lever. Men om mannen er hensovet, da har hun frihet til å gifte seg med hvem hun vil, bare det skjer i Herren.” (1Kor. 7,39)

Tilbake til helbredelsesunderet i teksten. Hva var grunnen til at Jesus forbød mannen å kunngjøre den momentane helbredelsen? Jesus talte til og med strengt til han og sendte han av sted. Først måtte lovens ordning følges. Presten skulle friskmelde han, offere skulle bæres fram, og det skulle gjøres soning. Men vi hører flere ganger i evangeliene at et under ikke skal gjøres kjent. Som da Jesus vekket Jairus’ tolv år gamle datter opp fra de døde (Mark. 5,43 / Luk. 8,56). Eller da han helbredet en mann som var døv og hadde vanskelig for å tale (Mark. 7,36). Kanskje hadde det å gjøre med at både Jesus selv, disiplene og dem han vekket opp eller helbredet, kunne være utsatt for angrep fra motstanderne. Både Herodes Antipas, som var fyrste i Galilea og Perea, og det høge rådet i Jerusalem kunne komme til å aksjonere mot Jesus, som Herodes gjorde mot døperen Johannes, som ble kastet i fengsel og seinere drept (jfr. Matt. 14,3ff par.). Men Jesus skulle ikke la seg gripe før timen var kommet. Ikke skulle disiplene si at han var Messias (Matt. 16,20 parr.), og ikke skulle de fortelle om forklarelsen på berget før Jesus var stått opp fra de døde (Matt. 17,9 par.).

Vi kan i det hele tatt forstå at Jesu virksomhet krevde ro. Jesus var ikke kommet for å innfri all slags Messias-forventninger. De lydhøre skulle etter hvert føres inn i Guds rikes hemmeligheter. Undergjerningene var tegn, men forkynnelsen var ennå viktigere. Undergjerningene stadfestet forkynnelsen. Dagens tekst forteller om et helbredelsesunder Jesus utførte under første del av sitt offentlige virke i Israel. Og når den helbredede mannen ikke tiet som Jesus påla han, førte det til at Jesus måtte unngå folkemengdene i byene og i stedet trekke seg tilbake til øde steder der folk oppsøkte han. Men ryktet om Jesus nådde stadig mer ut. Mannen i teksten var ikke den eneste som brøt Jesu forbud mot å kunngjøre et under. Jo mer han forbød dem det, dess mer gjorde de det kjent, skriver Markus et sted (7,36). Mennesker flokket seg om Jesus i tusenvis, vet vi. Og det kan se ut som om han søkte til de hedenske områdene, som det nåværende Sør-Libanon og Golanhøydene, for å få ro til å føre disiplene inn i de store sannheter om hvem han er, og hvorfor han var sendt til verden (sml. Mt 16,13ff parr.).

Hva har dette å si til oss? Kanskje at vi skal være forsiktige med å tale om en underfull helbredelse før helbredelsen er stadfestet. Kanskje at det er ei tid for å tie og ei tid for å tale (Fork. 3,7), og det gjelder å nytte den laglige tid. For grunnleggende sett er det tid for å tale. Evangeliet skal jo til alle folk. Jeg vil ikke tie om Jesus, står det i en sang. Og det mener vi vel? Men vi trenger å be om visdom og om at Gud åpner dører for sitt ord. Paulus skriver: «Omgås i visdom med dem som er utenfor. Kjøp den laglige tid. La deres tale alltid være vennlig, men krydret med salt, så dere vet hvordan dere skal svare enhver.» (Kol. 4,5f) Den vise fanger sjeler, står det i Ordspråkene (11,30). Men det gjelder å nytte mulighetene. Det kan bli for seint. Vi trenger å be om frimodighet. For vi sier nok heller altfor lite enn altfor mye. Men jeg tror at hvis folk skjønner at vi vil dem vel, kan vi få sagt nær sagt hva det skal være.

Det handler jo om å likne Gud, som epistelteksten fra 1 Joh. 4 taler til oss om. I sin store kjærlighet til oss sparte ikke Gud sin egen Sønn, men sendte han til verden for at han skulle sone for våre synder. Og da skylder vi å elske hverandre, sier Johannes. Å være en kristen er å elske Gud og å være en kanal for Guds omsorg for andre mennesker. Dette er bare mulig så sant vi ved troen på evangeliet har Den Hellige Ånd i våre hjerter. En kristen er et nyskapt menneske, men har jo stadig det gamle mennesket å kjempe med. Det gamle menneskets hjerte kan være overmodig og tro at det holder mål, eller fortvile og tenke at alt håp er ute. Dette medfødte hjertet stoler ikke på Gud, men er heller redd for Gud og prøver å ikke tenke på han. Dette syndige hjertet har fremmede guder, kanskje aller mest seg selv.

Men evangeliet skinner som et sterkt lys og avslører alle hjertets mørke rom og lar oss få se inn i Guds veldige verk til frelse for oss. Evangeliet gir oss en fast grunn å stå på. Når troen tennes, når vi griper den arm som er rakt ut til frelse for oss gjennom Guds ord, dåpen og nattverden. Da handler det om å få en ny identitet med et nytt hjerte, kjøtthjerte som det heter hos profeten Esekiel til forskjell fra steinhjertet. Og det nye hjertet er jo dypest sett det vi som mennesker ble skapt med. Steinhjerte er et fantastisk bilde på at den syndige natur er noe fremmed som er kommet inn i Guds skaperverk utenfra og har ødelagt menneskenaturen, den er blitt forsteinet. Synden vil alltid trenge inn og ødelegge i menneskeliv, i familieliv, i menighetsliv, i folkeliv. Men kjøtthjerter skulle vi jo ha! Det er det vi er skapt til. «Til et åpent liv i tro og tillit», som Svein Ellingsen uttrykker det. Kjøtthjertet er det nye hjertet, som dypest sett også er det naturlige hjertet for oss mennesker, vi som er skapt i Guds bilde. Og den allmektige Gud har selv et hjerte, et levende hjerte. Han er ikkje fjernt tilbaketrukket fra skaperverket, hard, kjølig og ufølsom. Nei, han har et varmt hjerte, som banker for oss! Hans hjerte ynkes over mennesker som farer vill. Vi mennesker ligger Gud på hjerte.

I Jer. 31,20 er det som Herren undrer seg over sitt sterke engasjement for Israel: «Er da Efra’im en så dyrebar sønn for meg eller mitt kjæreste barn, siden jeg ennå må komme ham  i hu, enda jeg så ofte har talt mot ham? Derfor røres mitt hjerte av medynk med ham, jeg må forbarme meg over ham.» Gud har indelig medynk med syndere. Han tar menneskets nød inn over seg. Hele frelseshistorien er omsluttet av hans evige kjærlighet. Den bærer gjennom de største kriser. Av Guds hjerte springer løsningen på vårt hjerteproblem ut. Det skjer ved at han griper inn med frelse og nyskapelse. Syndsforlatelsen og nyskapelsen er uløselig forbundet slik påske og pinse, forsoningen og åndsutgytelsen er det. Slik frambringer den nye pakt et gudsfolk som den gamle pakt ikke kunne frambringe. Og pinseunderet er den avgjørende og nødvendige avslutningen av det store paktsskiftet.

Domsprofetene klaget over at det utvalgte folket brøt pakten med Gud. Og de så fram mot en ny pakt. Harde steinhjerter ville være byttet ut med mjuke, levende kjøtthjerter. De så fram mot at Gud skulle utgyte sin Ånd over hele sitt paktsfolk (Joel 3,1f). Ånden gir visdom og forstand, råd og styrke, kunnskap om Herren og frykt for han (Jes. 11,2). Ånden gir lyst og vilje til det Gud ønsker og krever i sin lov. Herren sier: «Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi inne i dere, og jeg vil ta bort steinhjertet av deres kjød og gi dere et kjøtthjerte. Min Ånd vil jeg gi inne i dere, og jeg vil gjøre at dere følger mine bud og holder mine lover og gjør etter dem.» (Esek. 36,26f) Gud vil likedanne oss mennesker med sin Sønns bilde. Da må steinhjertet vike plassen for kjøtthjertet. men det står ikke i vår makt.

«Jeg vil hellige mitt store navn, som er blitt vanhelliget blant folkene», sier Herren i kap. 36 hos Esekiel. Gud helliger sitt navn når han som den store hjertekirurg tar bort steinhjertet og gir oss et nytt hjerte, et levende kjøtthjerte. Hjertetransplantasjon? 2Pet. 1,4 taler om å få del i guddommelig natur. En ny epoke i hjertekirurgien åpnet seg da sørafrikaneren Christian Barnard i 1967 foretok sin første hjertetransplantasjon. Men et hjerte er et vitalt organ. Transplantasjonen forutsetter at giveren dør. Når et menneske mister livet, f. eks. i en trafikkulykke, kan en hjertesjuk få et nytt hjerte.

Hvor kommer kjøtthjertet fra? Har noen mistet livet? Ja, det var en som var villig å dø i mitt sted. Det nye hjertet, er det virkelig hans hjerte? Ja, det må det visst være. Gud lovte en gang å være til stede i templet som Salomo bygde, med sitt navn, sine øyne og sitt hjerte. Kristi legeme er det nye templet. Den kristne menighet er Kristi legeme. Og Paulus sier: jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg, og det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og gav seg selv for meg. – Kan du og jeg vitne slik? Slik er det Kristus løser vårt helliggjørelsesproblem.