Røyk, ruiner og yrende liv
Hva er det med Moe kirke og skole i Sandefjord? Det har oppstått noe vitalt og voksende fra en nesten utdøende skole, og en branntomt i ruiner. Jeg var en av elevene i perioden med nedgang, og tenker fortsatt at historien om Moe er en nesten uvirkelig vakker historie!
Moe kirke og skole brant ned en mørk og vindfull natt i 1995. Elevtallet var svært lavt da skolen brant, og det er ikke feil å si at snittalderen i menigheten var blitt tilsvarende høyt. Det nye bygget som ble reist på Moe, og som har trengt utvidelse flere ganger, får meg til å tenke på den hellige fuglen Føniks fra gresk mytologi. Kort fortalt brenner fuglen, men opp av asken stiger det opp en fornyet, levende skapning. Fra hundretallet tolket kristne denne myten om Føniks som et slags bilde på Kristi død og oppstandelse. Når en menighet og skole i løpet av noen dramatiske nattetimer stod igjen med en branntomt, var det ikke selvsagt at dette skulle bli et bra vendepunkt. På forunderlig vis har en ny generasjon varsomt tatt over stafettpinnen fra de eldre, og i dag har 130 elever med ulik bakgrunn fordelt seg på alle klassetrinna i grunnskolen.
På et skolebilde fra 1979/1980 teller jeg at vi er 23 elever fra 1. – 7. klasse. Som 3. klassing opplevde jeg denne flokken som god og trygg, vi holdt sammen på tvers av kjønn og alder. Det var kort vei opp til gode forbilder. Men vi var for jo altfor få, når jeg for eksempel ser hvor mange som var alene gutt eller jente i sin klasse. Med dette som bakteppe var det veldig rart å komme tilbake til et helt annerledes Moe rundt 20 år seinere. Da inviterte menigheten til julemesse i nye, flotte lokaler. Rart å komme til en barneskole bygd for 45 elever. Jeg traff igjen de som liksom alltid hadde vært der. Og jeg møtte unge voksne stort sett yngre enn meg, som hadde blitt utfordret, og tok et bevisst valg om å etablere seg i byen og bli en del av både menigheten og skolen.
Det var lett å få øye på et glissent mellomsjikt. Her var enten pensjonister eller unge voksne, grovt skissert. Det skulle bygges bro mellom eldre og yngre. Litt lange armer måtte til for å sende og ta imot stafettpinnen. Ved kaffebordet der jeg satt på julemessa, kom noen lavmælte ord fra gamle kjente om å ha gitt av seg selv i mange år, og nå trengtes nye krefter. Heldigvis ser det ut til at gode krefter har fått knadd sammen gammelt og nytt, kjent og ukjent, det som så seg tilbake og det på full fart framover. At det skulle oppstå en positiv og glad identitet på Moe ut fra denne miksen, er ganske spennende. Jeg tipper at respekt, ydmykhet, generøsitet, tilpasningsevner, stor arbeidskapasitiet og lyse sinn er viktige ingredienser. Videre at Bibelen har vært veiviser, og at felles tro binder sammen. Når kristne lærere drar lasset sammen, og menigheten samles søndag etter søndag, da kan det spire og gro i gode fellesskap. Så ser det ut til at Moe ble en magnet for kreative folk, særlig innen musikk. Instrumenter vi aldri hadde sett på Moe dukket fram, og menighetsfelleskapet har vel nærmest blitt til gjennom sang og musikk, -der de aller yngste er regna med.
At det skulle oppstå en positiv og glad identitet på Moe ut fra denne miksen, er ganske spennende. Jeg tipper at respekt, ydmykhet, generøsitet, tilpasningsevner, stor arbeidskapasitiet og lyse sinn er viktige ingredienser.
Ikke for det! På gamle Moe var det faktisk en koffert med diverse rytmeinstrumenter. Den ble henta fram fra kottet bakert i klasserommet i enkelte musikktimer. At kofferten skulle kunne tas med inn i kirkerommet på en søndag, det tror jeg ingen kom på. For meg er det sånn at gamle Moe gir de sterkeste bildene på netthinna. Selvsagt er barndomsbildene sterkest! Jeg ser for meg parene med sorte kalosjer ute i gangen, på rekke og rad rett ved utgangsdøra. De stod gjerne der da vi kom til kirken på søndag. De sorte kalosjene stod klare for å gå ut igjen på den smale sti når gudstjenesten var over. Vi hørte mye om farene som lurte i verden, at det var lett å trå feil. Jeg var ikke redd eierne av kalosjene, på ingen måte! Det var hyggelige karer som smilte og nikket når vi møttes. I det hele tatt var det hyggelige voksne som så og verdsatte oss barn og unge. Eldstebrødrene Trygve Fevang og Ole Rønningen var trygge bautaer i årevis. Like før gudstjenesten startet, kom alltid disse to fram fra et eller annet sted bak altertavla, og satte seg på første benk. Da var alt som det skulle. Da kunne orgelet tråkke i gang.
På skolen handlet det selvsagt mye om å lære utenat fra bibelhistorien, katekismen og Pontoppidans Forklaring. I voksen alder har jeg sett for meg at vi små puggere ble sendt gjennom skoleårene som noen pakkesler. Et Pontoppidans pakkesel. Som fikk lesset på seg spørsmål etter spørsmål, vers etter vers med troslære. Ferden kunne gå i tørre, bratte, kalde områder, eller gjennom mer frodige landskap og litt varmende sol. Hadde jeg møtt Pontoppidan selv på denne ferden, kunne det vært fristende å spørre tilbake: «Kjære Erik, vil du ikke gjerne gi barna en litt lykkeligere barndom?»
Nå blir det ikke lenger lesset på med så ensidig kunnskap. Barn får være barn på helt andre premisser, både i skole og menighet. Jeg tror det som har skjedd på Moe, har kraft i seg til å inspirere og utfordre i mange år framover. Det står enorm respekt av alle timene med dugnad. Søknadsprosedyrer og saksgang. Planleggingsmøter og gjennomføring. Unge og eldre har stått på for at både rammer og innhold lyser av kvalitet.
Måtte Guds gode velsignelse fortsette å strømme gjennom alt som foregår på Moe!