Forfatteren av dette intervjuet kjenner Thrine godt. Ikke bare er jeg gift med Thrines lillesøster, men vi er naboer og bor bare noen hundre meter fra hverandre på Vesterøya i Sandefjord. Barna har vært ut og inn av husene til hverandre i en årrekke og vi har opplevd mye sammen. Det er allikevel ikke ofte at bare jeg og Thrine setter oss ned for å prate. Langt mindre med notatblokk og mikrofon i mellom oss. Men Thrine er åpen, uredd og reflektert. Det første hun sier er at hun ikke vil fremstå som en med blankpusset fasade. Slik jeg kjenner Thrine, er ikke det noe jeg bekymrer meg så veldig over i akkurat dette intervjuet. 

Unge voksne på Moe

Vi hopper tilbake noen år i tid. Hva er det som gjør at et ungt ektepar satser på en menighet som nesten holder på å dø ut i en ny by?

Vi kjente noen andre som skulle flytte til Sandefjord, og da ble tanken sådd. Året før vi giftet oss fikk Høye jobb i byen og jeg gikk sykepleien på Bakketeigen og bodde hos min mormor Thrine Ludvigsen på Eik i Tønsberg. Da vi giftet oss, flyttet vi inn i det lille, gamle snekkerverkstedet på Moe. Det er borte nå, men de eldre i Moe kirke var så glad da vi flyttet inn! De fikk ordnet et lite bad for oss så vi kunne bo der. Og Høye fikk til og med presset inn et piano på soverommet i det knøttlille huset midt i skolegården på Moe. 

Thrine og Høye var blant den første lille puljen av unge par som kom til Sandefjord rundt årtusenskiftet. Det var ikke bare enkelt for de eldre å la de unge slippe til, men summen var at de var veldig takknemlige for det. Menigheten gikk fra å være på randen av nedleggelse til sakte, men sikkert å vokse seg til en stabil størrelse.

Det året ble vi både kjent med menigheten, men også mer kjent med de andre unge parene som kom til Sandefjord på den tiden.

Moe har forandret seg ganske mye siden den gangen også. Folk har kommet og gått, med selv om farger, former og folk forandrer seg, så er jo budskapet det samme. Samfunnet rundt oss forandrer seg, men Bibelen er fra evighet til evighet, og det er trygt.

Jordmor Thrine

Thrine er jordmor. Ingen som kjenner Thrine kan unngå å ha lagt merke til hennes store pasjon for yrket sitt. Med strålende engasjement og frimodighet og uten blygsel kan hun fortelle om fødsler og smerte og morkaker og perfekte små fingre i hvilken som helst sammenheng. Da Thrine fylte 40 år for et par tre år siden fikk gjestene i festen oppleve et forrykende standup-show der jordmoryrket, hustru- og morsrollen ble framstilt på en så grafisk og ærlig måte at knapt noen av de som kom var de samme da de dro.  Når vi kommer inn på jordmoryrket, babyer og barnas verdi, er Thrine ustoppelig. 

Det har vært en barndomsdrøm bestandig. Fra jeg var liten jente tenkte jeg at hvis jeg noen gang blir jordmor, da har jeg nådd toppen av karrieren. Jeg prøvde meg 7 dager på kontor, i en annen jordmordrolle, men å sitte og dingle med beina under pulten fungerte ikke i det hele tatt. Jeg savnet sykehuset og dro rett tilbake. Jeg synes det er kjempefint å jobbe med mye folk rundt meg og oppleve dramatikken og alle møtene med mennesker. 

Det beste med å være jordmor er å få være den første som tar i det nyfødte barnet. Thrines øyne glitrer av glede og litt tårer mens hun forteller. Det er stort. Jeg griner ikke på fødsler, men når jeg snakker om det, da rører det meg. Det er fordi jeg har fått oppleve det fire ganger selv, og jeg kjenner det så i kroppen hvor fantastisk selve forløsningsøyeblikket er. 

Forløsningen

Jeg har tenkt mye på det ordet. Bibelen bruker ordet forløsning i ulike sammenhenger (red.anm. Ordet forløsning er mye brukt i Norsk Bibel og mindre brukt i Bibel 2011), og det er verdens beste beskrivelse for den nye jorden som skal bli skapt. Den kroppslige følelsen når ungen sklir ut av kroppen din, og all smerte er borte, kan ikke forståes uten å oppleve det. Det er helt spesielt! Og jeg skjønner at det blir på samme måte med oppstandelsen. Mange mennesker i verden lider så mye i livet, men så plutselig, blir lidelsen borte med en voldsom endring fra det ene til det andre.

I Romerbrevet står det at alt det skapte sukker og stønner som i fødselsrier. Vi vet hvor grensesprengende og hvor enorm smerte det er i det. Men en smerte med så utrolig mye mening. For det er et håp om forløsning i andre enden.

Vet du hva en perfekt arbeidsdag er? Det er å få ta imot et barn før lunsj. Den lunsjen og den kaffekoppen smaker så godt!

Thrine er en av få jordmødre som reserverer seg mot å være med på aborter. På sykehuset hvor hun jobber, er det senaborter som er aktuell problemstilling. Jeg spør Thrine litt om hvordan hun forholder seg til denne virkeligheten. 

Det er kanskje et par senaborter i året på sykehuset hos oss. Det er heldigvis ikke ofte, men det er noe jeg tenker på hver dag jeg går på jobb. Den lille angsten for at dette skal skje i dag, lever jeg med hele tiden. Men det er en angst jeg kan håndtere, og vite at jeg står støtt i. Det aller mest krevende er at jeg er glad i kollegaene mine, og det er ingen som ønsker den jobben, så jeg gir dem en skikkelig dårlig arbeidsdag fordi jeg reserverer meg og kan gå å ta imot barn på nabostua i stedet. Det er ganske smertefullt og vondt. 

Det er veldig lite diskusjon om menneskeverdet på jobb. Det er litt rart at det er så skummelt å diskutere det, men jeg merker at det ikke er et tema man kan snakke om så lett. Men når jeg noen ganger møter en kollega på tomannshånd og de har stått i at en unge har overlevd en abort, som deretter legges for å dø, så har det gjort noe med dem. De tenker nok at man må være tøff og ikke la det berøre en, men det gjør jo det. 

Mange tenker nok at norsk lov ivaretar valgene slik at vi ikke trenger å ha dårlig samvittighet, og kvinnens selvbestemmelse trumfer jo alt. Det er en vanskelig samtale, for vi har helt forskjellig utgangspunkt. Det er nok derfor debatten blir så svart hvitt. Det er ikke mulig å forene menneskets verdi fra befrukting med kvinnens selvbestemmelse.

Samtidig må vi som er kristne anerkjenne hvilken påkjenning mange får i livet sitt. Mange av oss har det ganske lettvint. Det må gjøre noe med hvordan vi opptrer i debatten. Vi er for livet, men når mennesker med et annet verdensbilde i en skikkelig vanskelig situasjon tar et valg, må ikke vi si at det burde være lett å velge annerledes. Vi må snakke sant om livet.

Sant om livet

Thrine er opptatt av å snakke sant om livet. Bryte ned fasader og møte hverandre som vi er. 

Selv om vi er kristne trenger vi ikke ha så voldsom fasade. Det orker jeg ikke. Da tenker jeg også på fysisk fasade med preparerte hus og biler og sånn, men også med livene våre. 

Vi krangler i parforhold, vi er sinte og tråkker feil. Det kan man være ærlige om, også for ikke-troende. Det å speile seg i noen er en viktig ting. Hvis ikkekristne opplever at det ikke er mulig å speile seg i oss, blir avstanden litt stor.

Jeg er veldig glad i salmer. De hjelper meg i hverdagen og kan roe ned. Salmene rører ved noen strenger i meg og hjelper meg å møte livet som det er.

Når jeg er bekymret dukker den gamle salmen «Sørg og kjære fader du» opp. Den har litt gammelt språk, så det hadde vært kjempefint å fått modernisert den litt, men det er kjempefint å sitte for meg selv og lese disse gamle ordene som en bønn for meg selv.

Sørg, o kjære Fader, du, / jeg vil ikke sørge, / ikke med bekymret hu / om min fremtid spørge. / Sørg du for meg all min tid, / sørg for meg og mine, / Gud, allmektig, nådig, blid, / sørg for alle dine.

Den teksten passer for meg. Her er det plass til vemod over barn som flytter ut. Gleden over en Gud som er med. Håp og forandring og forløsning. Og ikke minst, bønnen om at Gud tar vare på de som er rundt oss. 

Bibelvers: av og til kan det være vanskelig å vite hva en skal be om, men det er en kjempefin ferdig bønn om styrke i innsikt i Efeserne 3,14-21, og hvis du gjør den til din egen bønn og bytter ut «dere» med «meg» blir det en veldig fin bønn for meg og inn i mitt liv. Prøv gjerne selv!