I går og i dag den samme? En samtale med fire tilsynsmenn

Jeg lurer på hvorfor jubileer er viktige. Dette spørsmålet hadde ikke de fire herrer fått på forhånd, men etter litt grubling svarer

Ulf Asp aller først. Ulf var tilsynsmann i perioden 1998 til 2009. Han forteller: Det handler om å knytte seg til sine røtter og bli tryggere på sin identitet. Som ventet tok det ikke lang tid for nestemann å ta ordet. Rolf Ekenes satt i stolen fra 2011 til 2019. Han bryter inn: Det som er i dag, skjerper bevisstheten på det som venter. Et jubileum skaper oppmerksomhet om våre verdier. De hentes fra historien for å skape frimodighet i dag. Noen har sagt at vi i forbindelse med DELK-jubileet bør være 25 % retro og 75 % fremtro. Godt sagt!

Herman Næss styrte skuta fra 2008 til 2011. Han forteller at jubileer gir anledning til å se tilbake på sin egen slektshistorie. Det var Hermans egne forfedre som gav tomt til gamle Solberg kirke, for eksempel.

Jeg stiller noen spørsmål om hvordan det var da de var i tjeneste, men de vil enda lengre tilbake i tid. Det er naturlig å reflektere over fortiden. Det er tross alt derfor vi feirer høytider også. Det er straks påske hvor den første oppstandelsen gir håp om en ny oppstandelse for oss. Så jeg spør om forskjellen på før og nå. Hva er gravlagt? Hva er nye spirer?

Herman bryter inn: Før i tiden var det bare menn i alle ledd. Prester, eldste, sekretærer og forkynnere. Kvinners deltakelse har vokst seg større. Både i gudstjenester og møter, men også i styrer og det nye samarbeidsrådet som vi nå ser.

Ulf er enig i at dette er et gode. Jeg kom inn som prest på 80-tallet i det gamle DELK da mye av menighetenes liv var preget av at ting var og skulle være som de hadde vært. Forkynnelsen var ofte preget av frykt for å gjøre evangeliet for billig.
Etter hvert fikk mer evangeliske impulser mer plass. Og samtidig førte denne nye åpenheten til utrygghet for noen. I denne brytningstiden var det en veldig appetitt på bibelundervisning. Jeg husker fullsatte kirker på kvelder med dobbelt bibeltime.

Rolf var ute som misjonær på Madagaskar i mesteparten av denne tiden.
Vi fulgte med på avstand, sier han. Vi fikk med oss brytningene og opplevde de positive sidene ved fornyelsen som kom inn, men også de krevende sidene. Vi forsto jo at det iblant var noen tøffe tak når dere arbeidet med fornyelse og endring i kirken. Rolf ser på Ulf og Herman. Det var mye motstand til tider, men dere har på et vis tråkket opp veien for meg og oss andre.
Det har også blitt en større aksept enn før for troende i andre kirkesamfunn og menigheter. Vi kan eksistere side om side med våre særpreg og røtter og samtidig vite at vi kan takke for og velsigne mye av det andre gjør.

Disse store endringene skjedde i hovedsak før noen av herrene rundt bordet var tilsynsmenn. De har nok alle opplevd å pløye ny mark i sin tjeneste, men de er mer opptatt av fortelle om andres arbeid, enn å peke på sitt eget.

Når sult og tørst er slukket, vandrer vi «down Memory Lane» en liten stund til før vi løfter blikket fremover. Hvilken forkynnelse har du fått som inspirerer deg i dag?
Rolf: Tidligere savnet vi den evangeliske forkynnelsen som satte mennesker fri uten å tilsløre livsalvoret. Men det var noen som løftet dette lyset tydelig fram, for eksempel Hans Askjer og Ole Gjerpe. Det er flott å tenke tilbake på deres frimodige og tydelige evangeliske forkynnelse. Det har inspirert meg.
Ulf: Husker godt jeg var i samtale med en sjelesørger i studietiden. Hvordan han møtte meg i mine innadvendte og mørke tanker om meg selv. Jeg kunne ikke få til å tro at Jesus og evangeliet helt gjaldt meg slik jeg var. Så husker jeg han nærmest med et sukk sa: «Når har du, Ulf, tenkt å se på han som henger korsfestet foran deg?» Vet ikke om noe som har truffet meg og trukket på meg mer enn det spørsmålet.
Herman: Rolf nevnte Hans Askjer. Hans forkynnelse betydde mye for meg i tjenesten. Han var en mentor for meg i begynnelsen av prestetjenesten og en god støtte videre.
Bertil: Jeg er banebrytende på den måten at jeg ikke er etnisk DELKer, men er allikevel tilsynsmann. Misjonsforkynnelsen på Fjellhaug bibelskole var nok avgjørende for min tjeneste og har formet meg mye. Men også de grundige teologiske studiene i Gøteborg. Dette har skapt lyst til å gi det frigjørende evangeliet videre.

Med tanke på fremtiden tenker jeg vi fortsatt skal legge vekt på barne- og ungdomsarbeid, og familier. Slik som vi har gjort som kirke- og skolebevegelse i alle år. Kanskje har vi en redsel for å formidle det trauste og kunnskapsbaserte. Men dette kan kombineres med å bygge gode rutiner, der troen blir levd liv. Da kan kunnskap bli fellesskap, opp-gjør, tilgivelse og bønn. Det skjer i dag mye i familielivet slik at appetitten og tiden til Guds ord lett blir mindre. Vi kan tenke sammen om hvordan positive rutiner ivaretas slik at kirke på søndag og fellesskap i familien er nummer én når vi legger kabalen for helg og hverdag.

På dette punktet ligner ikke dette så mye på et intervju lenger. Det ligner mer på en god samtale mellom gamle venner. Før Bertil er helt ferdig smetter Rolf inn: Jeg deler helt den tenkningen. Nå samles menighetene igjen etter korona-nedstengningen. Mange steder har oppslutningen gått tilbake. Pinsebevegelsen kommenterer dette klokt. De sier at nå må vi ikke bare finne på noe nytt i forsamlingene. Nå løfter vi frem det vi vet er det grunnleggende for kirke og menighet. Og da gjelder de fire B-ene fortsatt, sier de: Bibel, Bønn, Brødsbrytelse og Bror- og søsterfellesskapet. Dette er veien for oss også.
Herman følger opp tråden og løfter frem familiene og barna i kirken: Vi må satse på søndagsskole og få barna med i menighetslivet. Dette trengs. Hverdagen er så hektisk for mange at vi som kirke må legge til rette for at barna får høre om Jesus tilrettelagt for dem.

Samtalen går mot en avslutning. Skribenten ser ut av vinduet og lengter etter solvind i ansiktet (bildene viser hvilken vakker dag vi nesten gikk
glipp av).

Rolf: Aktivitetskirken kan bli et slit vi ikke ønsker oss. Samtidig må vi leve i spenningen mellom troen og gjerningene. Noen kirkeledere ble spurt forleden om hva som er viktig for kirken. De forteller om urettferdighet og sult, om solidaritet og åpenhet. Godt og viktig, men noe savnes altfor ofte: Jesu ord om å lede mennesker til ham. Det horisontale og sosiale får ofte all vekten.

Jeg hiver meg på Rolfs refleksjoner: Vi trenger det mellommenneskelige,det horisontale, men vi trenger også det vertikale. Det som handler om Gud og som kommer fra Gud. Kirker vil alltid endre seg, men vi tjener en Gud som er uforanderlig, og derfor har vi en sentralitet som vi ikke kan gå på akkord med. «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid.»( Hebreerne 13,8).
Rolf: Og det er korset! Korset har disse to linjene som leder oss som kirke. Fra Gud til oss, og fra oss ut til
mennesker.

Tider kommer og går. Kirker og tilsynsmenn forblir ikke de samme. Så lenge kirkens Herre er i går og i dag den samme, kan vi stole på at Gud vil være med og lede også oss videre. Og kirkens oppdrag er fremdeles det samme. Som Ulf minnet oss på da han avsluttet med slagordet vårt: I Jesus, for hverandre,
ut i verden!