Preken over Lukas 2,36-38 v/Boe Johannes Hermansen

Hun som omtales som eksempel i dagens tekst: Anna, Fanuels datter, er imidlertid en kvinne høyt oppe i årene. Ja, det står at hun var hele 84 år. Av disse hadde hun levd ca. 60 år som enke, etter at hun bare hadde vært gift med sin mann i sju år.

Denne kvinnen hørte til Asjers stamme, en av de 10 stammene som fantes i Nord-riket da Israel ble okkupert og innlemmet i Assyrerriket i år 721 f.Kr. Asjers stamme ble som de andre stammene, etter hvert blandet med andre folkeslag. Likevel er det mye som tyder på at de beholdt en viss lojalitet til Jerusalem og templet opp gjennom århundrene. Dette var i hvert fall tilfelle med Anna, som vi hører om i dagens tekst. Hun bodde i templet og skulle trolig også dø der. Som det står: Hun forlot aldri tempelet.

Grunnen var at denne aldrende kvinnen hadde innviet livet sitt som enke til tjenesten for Gud der i tempelet. Det gjorde hun helhjertet, i faste og bønn, dag og natt. Tålmodig og trofast ber hun til Gud om at ventetiden skal ta slutt og Jerusalem, det vil si Israel, skal få sin frihet. En eldre kvinne i faste og bønn til Gud – hun er eksempelet.

Før vår tekst så er det sannelig også en eldre mann, som omtales, nemlig Simeon i tempelet. Når Maria og Josef kom med Jesus-barnet til templet, slik skikken var, tok Simeon det lille barnet i armene sine og lovet Gud og sa: Herre, nå kan du la din tjener far herfra i fred etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse som du har beredt for alle folks åsyn.

Det er noen som har kalt denne søndagen mellom jul og nyttår, for «de gamles søndag». Det er nettopp på bakgrunn av at dette kapittelet viser oss to aldrende mennesker som står fram som eksempler i sitt bønne- og trosliv. De gjorde ikke mye av seg, rent menneskelig, de representerte de såkalt «stille i landet». Men Simeon og Anna viser oss hvordan Gud beskriver dem, som lysende eksempler.

Alder er altså ingen hindring i å tjene Gud, og være et eksempel.

Kanskje vi må endre vår innstilling om hvem som kan være det gode eksempel?

Simeon og Anna var ikke alene om å vente. Forventningen var stor i de dager, at Gud skulle gripe inn i historien. Han ville ikke svikte sitt folk. Gud hadde jo gitt sine mange løfter i den gamle pakt. En dag ville Messias komme og gjenreise riket for Israel. For mange betydde dette at de så fram til at romerne ble kastet på sjøen og Israel ville bli et land – med fred og frihet, og en ny stormakt.

Her lå den store forskjellen. Noen – slike som Simeon og Anna – gjenkjente Guds ord og løfte i det lille spedbarnet som ble båret til tempelet av Maria og Josef. De to eldre hadde fått en åndelig innsikt og dømmekraft som innebar at de forsto at dette lille barnet var Messias, den sanne frelseren. Ikke som en ytre befrier og hersker, men en som kunne forandre hjertene, og som ville gi frelse fra synd, død og fortapelse.

Men det høye råd, de skriftlærde og fariseerne, kjente ikke Guds nærvær i Jesus Kristus. Selv om de mange ganger fikk se Jesu tegn og under og lyttet til hans myndige tale. De manglet åndelig innsikt og dømmekraft, slik som ellers mange i folket.

Anna derimot, omtales som profet. Det betyr at hun eide en guddommelig innsikt i det som ellers var skjult. Hun gjennomskuet hemmeligheten i Jesus-barnet. Hun forsto at Gud styrer hendelsene som historiens herre. Og at tidens fylde var nå! At han – som de fikk se med sine egne øyne – var oppfyllelsen av løftet om den sanne Messias.

Som en har sagt: «Det spesielle for denne teksten er at begrepene «løfte» og «oppfyllelse» ikke behandles som et rent teoretisk ordpar, men smelter sammen i Annas og Simeons liv. Den hellige ånd gir klarsynet som ser hemmeligheten i Jesus. Julen forkynner at Kristus ble mennesker, sant nok. Men det er bare når Ånden gir øynene lys at de kan se den innerste hemmeligheten i Kristus.»

Slik er det også i dag: Mange ser Jesus i det ytre, som både barn, ungdom og voksen. Som det gode eksempel, som en hjelper og bistår, både i det ytre og indre. For eksempel slik han han ble framstilt i en av årets julekalenderne på tv: Jesus kom for å vise oss det gode liv.

Det er ingen selvfølge at vi oppdager hvem Jesus er, at vi ser hemmeligheten. At Jesus ikke er hjelperen, men Frelseren, den eneste, som kan redde oss fra det som er vårt virkelige problem: synden, døden og djevelen, ja Guds dom og vrede. Og at frelsen gis av nåde, for Jesu skyld alene, til alle som tar imot ham.

Vi trenger å be om at også vi må gis åndelig innsikt og dømmekraft, så vi kan kjenne Jesus og tro på ham.

Å vente regnes knapt som noen dyd i våre dager. Vi er så opplært til å ha og få. Det som skal skje, må skje så fort som mulig, gjerne nå, med en gang.

Mens teksten i dag lærer oss noe om hva det innebærer å vente.

Som en har påpekt: Det hviler en vidunderlig fred og tillitsfullhet over Lukas sin fortelling om Simeon og Anna. Her forenes takken, troens trygghet og alderens verdighet. De visste hva det betyr å vente! Deres fred og ro fremstår i klar kontrast til dagens samfunn og påvirkning.

Hvordan kunne Simeon og Anna vente slik? Jo, de levde i løftene. De visste at Gud en dag skulle innfri dem. Selv om det kunne gå mange år. De gav derfor ikke opp. De hadde et disiplinert bønneliv. Standhaftig ba de, takket og minnet Gud om hans løfter.

Deres liv taler til meg: ja, viser meg kontrasten til min utålmodighet. Jeg trenger å lære – på nytt igjen – at Guds time og min time, nødvendigvis ikke er den samme. Min forstand og mitt ønske korresponderer heller sjelden med Guds måte å handle på.

Gud er alltid større, har mer oversikt og innsikt, og langt større kunnskap enn meg. Derfor trenger jeg enda en gang å lære at jeg skal overlate alt i hans hender. Og vente på Guds time.

Som D. Bonhoeffer så treffende har sagt: «Ikke alle våre ønsker, men sine løfter, oppfyller Gud».

Mye av det åndelige livet handler om å vente på Gud! Slik er det også i dag.

Som en har fortalt: «De beste læremestrene finner jeg blant aldrende kvinner jeg kjenner og har kjent: Hun som lå de siste 14 årene til sengs på sykehjemmet i tålmodig lengsel etter Herrens dag.

Hun som hver morgen, alene ved frokostbordet, ba for alle barn, barnebarn og slektens tallrike forgreninger.

Hun som tålmodig kjempet med sin sjels mørke, men likevel formidlet lys til andre».

Alle er de i slekt med Anna Fanuels datter. Alle skal de få sin utfrielse i oppstandelsens morgen. Når han kommer igjen, for å skape en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.

Til sist: Anna, den gamle kvinnen, hadde sett at alle profetiene var oppfylt i dette konkrete lille barnet, som var både Gud og menneske. Lengselen, håpet, framtiden var gitt i det lille barnet som nå var båret til tempelet.

Det står om Anna: at hun «sto fram og lovpriste Gud, og hun talte om ham til alle dem som ventet på forløsning for Israel». Anna var tydeligvis frimodig – hun talte om ham til alle – står det – som ventet på forløsning for Israel.

I vårt samfunn er det kanskje mange som venter på Jesus. Likevel har vi muligheter, til å tale og vitne for mennesker som går med smerte, lengsler og håp. Som leter, kanskje på feil sted. Eller som har forventninger om noe helt annet enn det Gud vil gi. Eller kanskje ikke leter i det hele tatt, men som har gitt opp.

Vår oppgave – vi som har tatt imot Jesus Kristus – er å vitne om Ham, at Guds gave er gitt, at barnet er født. Guds gave gjelder noe som er langt større enn vi kan tenke og forstå! Han som ble født, tok eierskap til alle våre problemer, både de vi kjenner og ikke kjenner. Alt tok han på seg. Slik at vi kan stå for Gud, i dag og på dommens dag, frikjent på grunn av Jesus Kristus.

Derfor måtte han komme til verden, ligge i krybben, bli omskåret i templet, lide motstand som til slutt medførte at han ble hengt på forbannelsens tre. Den tredje dag sto han legemlig opp fra de døde. Alt skjedde for vår skyld og til vår frelse. Vårt budskap er derfor: Det gjelder også i dag og ta imot Ham, slik at vi kan bli et Guds barn, og få del i alle hans løfter, for tid og evighet.

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.