Preken over Lukas 24,13-35 v/Boe Johannes Hermansen
2. Påskedag 10.04.23
DELK-Østfold, Glenne, Halden
Lukas 24,13-35
Hadde Jesus stått opp igjen fra de døde? Var det helt sikkert? Bibelen forteller åpent om tvilen hos Jesu venner. Slik var det også hos de to disiplene som vi leser om i dagens tekst, de som var på vei fra Jerusalem til landsbyen Emmaus, ca. 11 kilometer unna.
Den er bare Kleopas, som er navngitt av de to. I følge tidlig kristen tradisjon var Kleopas bror til Marias mann, Josef. Kleopas kone var en av dem sto under Jesu kors (Joh 19,25).
Vi skriver fortsatt 1. påskedag, og dermed ikke mange timene siden Jesu oppstandelse. De to disiplene har trukket seg tilbake fra de andre apostlene, som befinner seg i Jerusalem. Hvorfor de beveger seg på vandring til Emmaus, vet vi ikke.
Men det som de to disiplene er opptatt av, det kommer tydelig fram i teksten. Med iver snakker de om og drøfter det har skjedd med Jesus. De taler om hva Jesus har betydd for dem. Og hvor smertelig det har vært å miste ham på Langfredag. Hvor grusomme overprestene og rådsherrene hadde vært, som hadde utlevert ham og fått ham dømt til døden. Med Jesu død hadde de mistet sitt håp om redning: «Vi som hadde håpet han skulle befri Israel!» Han var jo en så stor profet, mektig i ord og gjerning. Men nå var han død. De var nedbrutte og desillusjonerte.
Samtidig var ikke dette hele bildet. De to var blitt forvirret og usikre. De var kjent med kvinnenes vitnesbyrd, de som hadde vært ved graven og funnet den tom. Kvinnene hadde kommet tilbake til disiplene og sagt at Jesus var oppstått. De står omtalt som «våre» kvinner, de var altså ingen fremmede, men noen de i utgangspunktet kunne stole på. Likevel, står det i vers 11, like før vår tekst: «Men disiplene mente det var løst snakk og trodde dem ikke».
Her måtte saken klarlegges, mente disiplene. Peter hadde løpt til graven og han hadde funnet at graven var tom. Men uten at dette hadde skapt den store jubel. Han var fortsatt usikker, ja «fylt av undring», leser vi i verset før vår tekst begynner.
Men bare ikke Peter måtte undersøke realitetene. «Noen av dem som var med oss» gikk da til graven og fant ut at det stemte: Det kom dermed flere vitnesbyrd om at graven var tom. Men Jesus så de ikke. Kunne han virkelig være stått opp fra de døde?
I denne spenningen – mellom fortvilelse og håp – levde de to Emmausvandrerne. Som en har sagt: Spørsmålstegnene var klarere enn utropstegnene. Forvirringen var større enn jubelen. De trodde nok på et vis, men troen var uforløst og usikker.
Så skjer det noe, som endrer situasjonen:
De to får reisefølge, av en som de ikke er i stand til å kjenne igjen. «Deres øyne ble hindret i å se, så de ikke kjente ham igjen!» (vers 16). Vi vet at det var den oppstandne Jesus som slo følge med dem. Det oppdaget de også selv, men først senere, da de kjente ham igjen.
Det er tre ting vi skal legge merke til der Jesus slår følge med på veien til Emmaus:
For det første: Jesus lytter til dem
Den første del av vandringen handler om å la de bedrøvede mennene være bedrøvet. Jesus er medvandrer. Han kommer ikke med alle svarene. Men han lytter til deres frustrasjon og fortvilelse. Han lar de to få gi uttrykk for sin nød. Muligens smiler Jesus litt i skjegget når de sier at han må være den eneste i Jerusalem som ikke vet hva som har hendt. Det ville i hvert fall ikke være rart om han gjorde det.
Legg merke til at Jesus er ikke påtrengende, men han lytter til dem innlevelse, slik at det ble mulig for dem å dele både sin forvirring og bedrøvelse.
For det andre: Jesus taler til dem
Det kommer til det punkt da Jesus blir noe mer enn en interessert tilhører. Han tar ordet. Han sier «Så uforstandige dere er og så trege dere er til å tro det profetene har sagt». De burde jo forstått hva Skriften sier.
Men Jesus stanser ikke med sin tilrettevisning. Han «utlegger for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene» NB! Alle skriftene! Ett eks. var sikkert Jona boken kapittel 2, som var en av dagens lesetekster. Den omhandler Jona som var tre dager og tre netter i fiskens buk, før han ble spydd opp på tørt land.
Jesus utlegger altså det GT, han tolker ordet. Han viser at alt peker fram mot det som nå har hendt i Jerusalem. Han viser at Messias´ lidelse og død ikke var tilfeldige, politiske hendelser. Hans liv var heller ikke feilslått, selv om han døde. Han måtte først lide, og så gå inn til sin herlighet.
Ja, Jesus utlegger ordet for dem med glød og intensitet. Og med en dyp visdom og innsikt. Som medførte at hjertene brant hos de to som han åpent skriftene for.
De to som gikk sammen med Jesus, ville sikkert høre og lære mer! At følgesvennen nå ville gå videre, og de ble alene, var derfor ingen god løsning. Samtidig var det snart kveld. De to ber ham derfor om ikke å forlate dem. Det greske verbet som brukes ligger nær våre ord om å nøde eller tvinge. Med andre ord kom de med en inntrengende bønn til sin medvandrer om å bli hos dem.
For det tredje: Jesus spiser sammen med dem
Jesus, som de fortsatt ikke kjente igjen, gjorde som han ble nødet til og ble med dem inn. Mens han satt til bords med dem: «tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og gav dem». Evangelisten Lukas bruker nøyaktig de samme ordene som når han taler om innstiftelsen av nattverden.
Der under måltidet i Emmaus, ble øynene deres åpnet. Der ved bordet så de hvem de hadde med å gjøre. Det er jo Jesus, Messias! Vi kan nærmest høre de to roper av glede. Tenk at vi ikke forsto det tidligere! Jesus er ikke død, men vi har møtt ham, lys levende.
I det samme øyeblikk blir Jesus usynlig for dem!
Men de slutter ikke å tro på ham. De to hadde lært noe viktig. Han som var død, var blitt levende. De hadde møtt ham i ordet og ved bordet. Det var skapt en brann i dere hjerter! Ja, en levende tro på den korsfestede og oppstandne Jesus!
Denne brannen kunne de ikke brenne inne med. De vendte tilbake til Jerusalem, med en gang, selv om det var sent på kvelden, kanskje natt. Det fantes ingen bil og ingen sykler. Heller ingen drosje. Vi kan regne med at de småløp, for nå hadde de hast. De måtte skynde seg tilbake til de andre disiplene for å fortelle om hva de hadde opplevd. At de hadde møtt den oppstandne! Bare noen timer tidligere var de forvirret og bedrøvet. Men nå hadde nå fått en frimodig tro. Kanskje også de andre disiplene trengte hjelp til å tro?
I mellomtiden har også menigheten i Jerusalem uavhengig av Emmausvandrerne, gjort sine egne erfaringer med den oppstandne Kristus. Det er ulike historier, men budskapet er det samme. Jesus er virkelig oppstanden. Han lever. De får møte ham flere ganger. Møtet med den oppstandne skaper trøst, håp og fremtidstro. Det ser vi videre i evangeliene, i apostlenes gjerninger og i de nytestamentlige brevene.
Vi nærmer oss slutten på prekenen, men skal stille noen få spørsmål: Hvorfor skriver Lukas skriver ned denne fortellingen om Emmausvandrerne?
Jo, fordi den denne erfaringen som de to gjorde, ble viktig for den kristne kirke til alle tider. Den gir nemlig svar på to vesentlige spørsmål: Hvordan er det mulig å ha en kristen tro i dag? Og hva er det som holder mennesker sammen i en tro og et fellesskap?
Troen på den korsfestede og oppstandne Jesus er det kristentroen hviler på også i dag, 2000 år etter at dette dramaet utspant seg i Jerusalem.
Kristus er fremdeles på våre veier, i våre og menighetens liv. Ja, vi kan gjenkjenne Jesu nærvær. Nettopp i hans ord og ved hans bord skapes og styrkes fellesskapet mellom den oppstandne og hans kirke på jord.
Slik som hos Emmausvandrerne, vil han lytte til oss. Også vi får si alt til ham. Også de mørke tanker og tvilen, ja fortvilelsen vil han lytte til.
Han vil tale til oss. Stadig korrigere, veilede, åpne skriftene for oss, slik at jeg kan se mine synder, få komme til ham og ta imot syndenes forlatelse og være en kristen – av bare nåde.
Og han vil spise sammen med oss, han bryter brødet. Deler sitt hellige legeme og blod. Med tvilere, med syndere, med de som trenger lege og ikke vet noe annet til frelse, enn Jesus Kristus og ham korsfestet.
Derfor kan jeg vite at mine erfaringer med Jesus ikke er tull, tankespinn eller ønsketenkning. Men at det virkelig er Ham jeg møter i ord og sakrament, selv om tvilen alltid vil følge troen som en skygge.
Helt til sist: Vi kan si til hverandre, og forkynne til dem som ikke har hørt: Jesus lever. Skal vi lære Jesus å kjenne, må Han utlegge skriftene for oss, og vise oss hvem han i sannhet er, frelseren, forsoneren, den som kan gi oss evig liv, som går utover død og grav.
I følge Bibelen står det for oss mennesker om evig liv eller evig død! Derfor forkynner vi Guds ord med frimodighet og derfor samles til gudstjeneste hvor Han får være sentrum. Fordi Jesus lever i dag! Og fordi det ikke finnes noen annen frelser enn nettopp Ham.
Til ære for Faderen, Sønnen og Den hellige ånd.
Boe Johannes Hermansen