Min bibelhelt V: Rut

I denne serien forsøker jeg å se på hvordan de ulike bibelske personene kan være forbilder for oss. I Bibelen møter vi mange mennesker, mer og mindre prektige, som med sin Gudstro kan lære oss noe vi selv kan ta med i vårt kristenliv. Rut er en av disse. Hun er svigerdatteren til Noomi og de ble begge enker i Moabittenes land. Da Noomi vil dra tilbake til sin hjemby, Betlehem, følger Rut med selv om Noomi sier hun heller bør dra tilbake til sitt eget folk. Noomi ser ingen fremtid for noen av dem. Men Rut svarer: «Der du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves. Måtte HERREN la det gå meg ille både nå og siden hvis noe annet enn døden skal skille meg fra deg!» Rut 1,17

De har tilsynelatende ikke noe håp, hverken Rut eller Noomi. Allikevel velger de å handle. De gir ikke opp. De gjør det lille de kan og det skal vise seg at det var det rette å gjøre. Slik er det kristne håpet. Vårt håp er ikke avhengig av omstendighetene våre. Gud har vært trofast før, og derfor vil han være det igjen. Derfor kan vi sette vårt håp til HERREN selv om vi ikke har noe sterkt håp om en bedre fremtid. Det kristne håpet er rettet mot Gud, og ikke mot at ting nødvendigvis skal bli så mye bedre. Gud har lovet at han vil være med alle dager. Selv i de tunge og mørke. Men han har også lovet at han vil gi oss fremtid og håp. Når den forløsende fremtiden kommer, det vet vi ikke, men vi vet at Gud vil være der inntil det skjer.  Om det er før døden eller etter spiller mindre rolle. Selvfølgelig skal vi kunne både håpe og be om endring og bedring nå, og noen ganger skjer det helbredelser og andre ting i livet som viser at Gud handler der vi ikke kan, men om det ikke skjer kan vi allikevel rette vårt håp mot Gud. For han er med!

I fortellingen om Rut hører vi videre hvordan hun viser sin lojalitet til sin svigermor og gjør det hun blir bedt om å gjøre. Hvor ofte gjør jeg det jeg blir bedt om å gjøre med like stor tillit og iver? Jeg vet med meg selv at det ikke er ofte. Her er Rut et forbilde for meg. Hun vet og stoler på at Noomi vil henne godt. Og selv om oppgavene hun får er slitsomme og krevende, stoler hun på at ved å utføre dem på en helhjertet måte vil det gå dem godt. Og det gjør det! Rut arbeider utrettelig på åkeren. Hun gjør ikke annet enn å samle de aksene som er falt på bakken, men det blir nok mat og hun får også mer enn de trenger i gave. Rut minner meg på at å gjøre en god jobb i hverdagen ikke bare er nødvendig, det fører også til velsignelse. Moses minner også om dette i loven fra Sinai: «Seks dager skal du arbeide og gjøre din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for HERREN din Gud.» 2.Mos 20,9-10a

Boken om Rut ender med at hun blir løst ut av fattigdommen av Boas som tar henne til kone og på den måten sørger for at Noomi og Rut får sin rettmessige arv. Noomi har nemlig rett på eiendommer i Betlehem som hun ikke kunne eie siden hun var enke. Rare skikker fra en rar tid, kan vi tenke. Det kan så være. Bibelen er en samling tekster fra antikken og da var ting annerledes. Men mennesker er fremdeles mennesker og Gud er den samme. Gud viser sin trofasthet mot Rut og Noomi ved å hjelpe dem på den måten som var best i deres samtid. Det tror jeg Gud vil gjøre for oss også! Når vi vil følge ham og vandre på den veien han viser oss, vil han lede oss til det som er godt for oss i vår samtid.

Boken avslutter med at Rut føder sønnen Obed. Obed ble far til Isai, som fikk sønnen David. Israels konge. På grunn av Ruts hengivenhet til Herren og sin familie ble hun stammor til Josef, fosterfar til Jesus, den levende Messias. En vanlig enkel kvinne som fikk være med på noe stort. Det er en oppmuntring til alle oss. Se stort på det hverdagslige livet du lever. Bare Gud ser fremtiden og han har lovet at den en dag vil bli bare god!