Trump, Frans, Jan – og Jesus

Hvem og hva avgjør historiens gang og verdens skjebne? Er det de store sosialpolitiske systemene, eller er det enkeltmennesker og de sterke politiske og religiøse ledere? De siste ukene har mediene kokt over av fokus på enkeltmennesker.

I USA har amerikanerne valgt en president som får mennesker verden over til å rive seg i håret. Ekstremt uforutsigbar, en fare for verdensfreden, en defekt moral, vulgære ytringer, et hån mot kvinner og muslimer, kriminalisering av etniske minoriteter. Det er bare noen av stikkordene som henges på ham. Og samtidig: en forkjemper for det ufødte liv (om enn bare de to-tre siste årene), en opprører mot den glattpolerte, politiske elite i amerikansk politikk. En garantist for høyesterettsdommere som vil kjempe mot abort og for det kristne ekteskapet. Er en latterlig mur mot Mexico nok til å velte en kamp for kristne verdier for årtier framover? spør noen. – Javel – men er det så enkelt? Uansett: Om noen år er Trumps navn bleknet og borte, og verden har mest sannsynlig gått videre hovedsakelig langs de samme gode og dårlige spor.

Pave Frans har nylig vært i Sverige – og på alles lepper og avissider. Over hele verden hylles han som en djerv religiøs leder som tør gå nye veier. Han takker nei til pavelig snobberi, utfordrer gamle skiller mellom kirkesamfunn, løfter opp vårt ansvar som kristne for fattige og forfulgte og vasker egenhendig fattigfolks føtter i en forstad i Roma. Valgt til verdens fremste religiøse leder i en alder av 77 år og nå, i sitt 80. og mer aktiv enn noensinne, er han en vedvarende brysom vitalitetspåminnelse for oss langt yngre pre-pensjonister. Pave Frans er en hyllest verdt. Samtidig: lite er endret i de grunnleggende katolske dogmer og læresetninger som skiller våre kirkesamfunn. På enkelte områder har den viktige økumeniske samtalen endog stagnert. Vi kan heller ikke feire nattverd sammen. De lutherske fundamentalsetningene som fyller oss med takknemlighet og glede, deles ikke av Frans og hans kirke. Men selv ikke paven sitter i Peters stol til evig tid. Snart er også Frans glemt av de fleste.

Enda et navn – i gnistregn over i hvert fall den norske mediehimmel de siste ukene: Jan – ikke en av DELKs mange Jan-ledere, men tv-kongen Hanvold – har dominert spaltene og skremt mange med sitt tv-imperium hvor ikke minst pengegaver, frelse og helbredelse kobles sammen på en ytterst usmakelig måte. Spørsmålene rundt mannen, kanalen, økonomien og etikken er så store og uavklarte at det er grunn til bekymring. Og samtidig: svært mange kristne, også langt inn i våre egne rekker i DELK, har denne mannen og kanalen hans som en av sine viktigste åndelige ledestjerner. Det er ikke lystelig. Men om ikke så altfor lenge også her: Jan Hanvold, hvem var han?

Summa: De store ledere ‘stiger og de synker’, kjente navn og mennesker kommer – og går. Bare ett navn forblir: navnet Jesus. Det blekner aldri, det tæres ikke bort slik Trumps, Frans’ og Jans navn, menneskeverk og minne gjør. Hvor utrolig godt det er i en verden av det forbifarende, flagrende og ustabile å få holde fast i noe som ikke forgår, ikke visner: Jesu navn.

Samtidig som vi minner hverandre om den bibelske formaning om å be ‘for alle som er i høy stilling’ (1Tim 2,1-2). Uansett hva vi tenker om Trump, Frans, Jan og andre som fyller mediene og våre synsfelt: å bringe dem fram for Gud i bønn er et bibelpålagt ansvar vi har, lystbetont eller ei.

Rolf Ekenes

Tilsynsmann